Teknikkurs med Gloppen Padleklubb

Mildrid har vorten hanka inn av Gloppen Padleklubb til å halde teknikkurs, og eg har fått lov til å dingle med. Og ettersom det alltid er kjekt å halde kurs med Mildrid og Glopperane er hyggelege folk, burde dette verte ei bra helg. Men Gloppenfjorden byr kanskje ikkje på dei heilt store utfordringane, så Mildrid har like godt inviterte gjengen opp til Ulsteinvik med Borgarøya som base.

Borgarøya er ein gamal handelsstad like utforbi Ulsteinvik med historie heilt tilbake til 1600-talet. Borgarar frå Bergen som hadde løyst "borgarbrev" (og som gav dei rett til å drive handel), slo seg ned her og er opphavet til namnet. Borgarøya låg sentralt til ved den gamle skipsleia mellom Bergen og Trondheim, og handelsmennene hadde varelager her. På det meste var det 17 bygningar på øya. Fram mot 1880-åra var det stor aktivitet her, men etter det overtok Ulsteinvik mykje av handelen og aktiviteten på Borgarøya avtok. Det gamle hovedhuset som står att, er frå 1700-talet. Etter 1920 var huset nytta til bustad, og frå 1983 og fram til i dag er det Ulsteinvik Kommune som har tatt vare på, restaurert og driv staden. Og no i helga hadde Mildrid leigd huset slik at vi kunne ha ein stad å ete og varme oss, men pga nokre reglar om brann og slikt eg burde kjenne til, men som eg ikkje gjer, måtte vi altså bu i telt.

Fredag ettermiddag dro Mildrid og eg ut til Borgarøya, rigga til telta våre og sjekka ut om alt var i orden før vi la i veg attende til Osnessanden i skymninga. På stranda var gjengen i full gang med pakking av kajakk når vi kom. Det er ikkje alltid like greitt å få alt inn i kajakken når ein ikkje har prøvd på det før, så noko havna på dekk. Ganske mykje faktisk. Og der fikk det lov å være utan at vi sa noko om det. Det er no greitt med alt ein erfarer sjølv først....

Det er mørkt når gjengen er klare, og det bles litt utpå. Sjølv om det berre er vel 2 km å padle, tek vi ingen sjansar og lagar til to tauelag. Då risikerer vi ikkje at nokon vert hengande etter aleine i mørkret, dessutan er det mykje lettare å halde kursen slik. Og ikkje minst kjennes det tryggare for alle partar. Konsekvens og risiko er vel gjennomtenkt. Mildrid og eg er er lommekjent her ute, og skulle det mot alle odds gå riktig gale med alle i vatn samstundes ville vi reke på land innen rimlig tid, dessutan er alle godt utstyrt med tørrdrakt, kledd etter årstida, og alle kan eigen- og kammeratreding frå før. Og om vi hadde vore bitte litt i tvil om dette var i overkant, hadde vi berre venta med å fare utover til neste dag.

Padling i mørkret er faktisk ganske kjekt! Det er rett nok tungt å padle i sidevind,men bølgene er greie. Og det er kjekt å kjenne på kor trygt eg opplever at det er samanlikna med første gong eg var ute i mørkret. Vel i land på Borgarøya er det kveldskos og sosialt før vi stupet ut i kvart vårt telt.

Neste dag er det regn og vind som meldt. Perfekte teknikkforhald mao (bortsett frå regnet då....) Først er det terping på svingteknikkar og kanting- noko eg kjenner eg har innmari godt av. Så må vi ut og smake litt på vind og bølger. Og erfaringa frå gårdagen er at det er mykje lettare å manøvrere kajakkane utan alt stæsjet på dekk. Og så avsluttar vi dagen med å bruke tauing i samband med kameratredning i vind for å hindre at ein driv inn i fjellveggen. Resten av ettermiddagen og kvelden nyttar vi sjølsagt til kajakkprat. Kva har vi lært, kva bør vi tenkje på, kajakkskrøner og mykje meir. Det er utruleg effektivt å bu i lag på eit slikt kurs. Det gir høve til å rekke over mykje meir enn om vi fer til kvar vår kant når kursdagen er slutt.

Regnværet og vinden fortsett med å halde fram utover kvelden og natta, og neste dag skrur værgudane opp forhalda eindå eit hakk. Det regnar, bles og haglar om kvarandre. Men ikkje ein einaste av deltakarane syt eller klagar fordiom. Etter litt diskusjon i gruppa om korleis få ein sjaber deltakar tilbake til sivilisasjonen vert dei til slutt einige om ei løysing. Vi tauar oss inn att til Osnessanden (bortsett frå Mildrid og eg då) i den vakraste haglskuren nokon sinne, og kjem oss på land like før vinden aukar på til nummeret før utrivelig. Då er det like greitt å sette seg i le bak eit naust og lunsje til han får rast frå seg litt. Når vi er komme ut på vatnet att har vinden spakna til type morosamt med fine bølger å leike seg i. Det er kjekt å øve seg på kanting og sving i bølger, kamerat og eskimoredning pluss at eg fikk testet rulla. Den satt no ikkje, så Romanyen lever farlig for tida. Eg likar nemleg Avoceten til Mildrid betre og betre for kvar gong eg prøver, og den er lettare for meg å rulle....

Mykje vær til tross- det vart ei flott kurshelg likevel, og mykje trivelige folk. Takk for laget og takk til Mildrid for at eg fekk lov til å henge med!

Kanondag på Alnes!

Lene og eg har fått blod på tann. Dessutan treng vi å puste inn frisk luft etter lange dagar med innestengt kontorluft. Alnes it is! Gutane vert varsla, men dei kan ikkje denne gongen heller. Nei, nei- dei om det. Vi møtest på Alnes rundt halv fem. Forhalda ser bra ut. Og stranda er full av neoprenselar. Surfarar av det kule slaget. Eg føler meg som eit hår i suppa, men skitt au. Stranda er for alle. 

Det er kraft i bølgene i dag, og det må litt timing til for å komme seg heilberga ut. Men SÅ- bølgene er perfekte, dei er lett å fange og eg suser innover mot stranda, leeeeeeenge, og rekk såvidt å hoppe av tidsnok før dei smell inn i steinane på stranda. Og slik held vi på opp att og opp att. Eg vert tøffare i trynet og øver på kontrollert avslutning med stil. Ingen ting slår følelsen eg har der eg susar avgarde medan eg i augnekroken ser korleis surfarane snur seg og følger meg spent med med blikket. Eg avsluttar med ein litt kul sidesurf utan å kolve. Ha! -dette kan vi altså, i fall dokke var i tvil. 

Bølgene veks og det er nesten like spennende å komme seg ut som å surfe innover. Eg misser på timinga og vert stående opp mot toppen av bølgekammen. Eg står stille der lenge og ventar på å kolve. Det gjer eg ikkje. Det går ei stund og så skjønar eg kva som skjer- eg surfar bakover! Gud hjelpe meg! Det varer og varer, men så kjenner eg at hekken buttar ned i sanda og eg tek ein baklengs salto. Surfarane måper. Og eg gliser! 

Vi hojar og herjar og flirer så smilet går nesten rundt- vi to damene- i to stive timar. Dette er den kjekkaste surfeøkta eg har hatt ever. Hoddevika på Alnes liksom- kan det bli betre? Og når eg avslutningsvis klarer å surfe meg inn mellom steinane på stranda utan alvorlege mén kan eg berre seie meg fornøgd. For ein kveld, for nokre forhald!

Berre så j....kla synd at eg denne eine gongen valgte ikkje å ta med kamera med meg ut.....Men oktoberbading vart dokumentert. Det er jo noko.

Slik ser perfekte surfebølger ut!

Og blide damer :)

Med tenåringen på telttur

Det finnes utallige blogginnlegg om småbarn på tur, hvordan motivere, lokke og lure, illustrert med bilder der poden smiler fra øre til øre godt parkert opp i ei blåbærte og tulla viser stor undring over alt som kan krype og gå. Men få og ingen om tenåringer på tur. Tenåringer som ikke lenger lar seg lokke av en liten sjokoladebit, som synes at småkryp bare er ekle, og som må ha tilgang til data, speil og sminke for i det hele tatt gidde å forlate rommet. Så da er jo spørsmålet- hvordan i alle dager få tenåringen til å forlate komfortsonen sin lengst inne på pikerommet til fordel for ei natt i telt i lag med mor?

Hos oss starten bearbeidingen for vel ett år siden. Husets sjarmerende tenåring skulle endelig få ønsket sitt oppfylt  om en tur til det forjettede land- syden!-under forutsetning av at hun skulle bli med mor på telttur etterpå. For å gjøre en lang historie kort: vel ett år seinere har vi kommet til eneighet om hvor og når. Sekk pakkes, uante mengder godteri kjøpes inn, mor lover å bære alt av mat og utstyr pluss litt til, og låner til og med bort luksusliggeunderlaget sitt til prinsessen på erten. I tillegg må man jo også ha med bok og kortstokk for kosen sin del. Og speilrefelks for å dokumentere hendelsen. Så man kan trygt si sekken blei tung....

Så er det været da. Det høljer ned og bedre er det ikke meldt! Men når frøkna først har bestemt seg for å fullføre prosjekt telting, da er hun ikke til å snu. Nå eller aldri! Greitt nok. Det er oppholdsvær akkurat når vi skal sette opp teltet, ellers bøtter det ned. Men vi får gjort det vi skal utendørs likevel og det uten at tenåringen klager en eneste gang! Så er det teltkos og natta. Neste morgen er det oppholdsvær, men akk så vått i terrenget så vi gjør unna frokosten kjapt, pakker og rusler heimatt. Og tenåringen? Hun hadde i allefall kost seg littegranne på tur da. Om det frister til gjentakelse? Kaaaaaaaaaanskje.......... Ok. ingen stående ovasjoner over teltlivets gleder her altså, men jeg tipper hun koste seg mer enn hun ville innrømme.

Time Out

Mykje jobb og anna spetakkel har no resultert i at det har blitt alt for lite leik på Alnes i år. Og surfepremiere på Alnes vart for meg så seint som 10.september. Kor eg hadde sakna dette! Tilbake til lange dagar på jobb satt eg og spekulerte på korleis eg kunne klare å klemme ei surfeøkt inn mellom tidsfristane. To sjeler- ein tanke. Melding om kanonforhald på Alnes tikka inn frå Lene. På tide med ein Time Out- arbeidsoppgåvene forsvinn ikkje og hus og heim får klare seg sjølv - no er det berre å prioritere dei viktige tinga her i livet!

Oppmøte kl. 17.00 på Alnes. Gutane kan ikkje så vi må klare oss sjølve. Og det er vi faktisk fullt i stand til. Sjølv om det har blitt lite surfing i år kjenner eg at eg blitt merkbart tryggare. Eg klarer å styre surfen betre, tør meir, og finst ikkje redd for å gå rundt. Eg klarer til og med nesten å rulle meg opp att på vranga. Litt vanskelig å fange surfen, men vi får nokre fine kvar. I ein og ein halv time har vi bølgene for oss sjølve, det held. Då er vi passe sliten og vel fornøgde begge to. Og vi konkluderer med at surfing på Alnes gjer godt for eit slitent kontorhaude.

Erfaringsmessig vert bileta eg tar frå slike surfeøkter heller dårleg. Og kvifor ta bilete når ein i staden kan ha det kjekt? Så denne gongen vart det berre nokre få.

Rundkast på Alnes

Om det er feilprioritering, konfirmasjon eller mye jobb som er åraken har jeg ikke fått tid til å fundere så mye på ennå, men saken er den at jeg ennå ikke har padlet på Alnes i år..... Hoddevika er helt fantastisk altså, men Alnes er noe helt for seg selv. Og når jeg endelig får muligheten hiver jeg meg selvsagt med! Det er meldt lange perioder og forholdsvis mye energi, så jeg er spent, men det ser faktisk overkommelig ut i virkeligheten. Jadda- her er det bare å spenne fast hjelmen og satse på at kroppen husker hva den skal gjøre, og i størst mulig grad koble ut hjernen. Det er nok det de gjør basehopperene også vil jeg tro- ellers hadde de vel hatt vett nok til å la det være....

Kort fortalt: der er ikke noe å si på surfen. Den fanger jeg rimelig greitt og får noen fine surfer, sjøl om det blir en del bom også. Det er avslutningen som er problemet. Bølgene reiser seg bratt før de bryter- og før jeg har fått sukk for meg ligger jeg i vannet og aner ikke hva som er opp eller ned. Og ikke fader om rulla sitter. Ut av kajakk, henge på bølgene og sloss litt med strømmen til jeg blir spylt på land igjen, tømme kajakk og prøve å kjempe seg ut igjen forbi de bratte brenningene. Det er ikke alltid det går det heller. Men her er det bare å ikke gi opp og prøve igjen. Og igjen. Sjøl om jeg egentlig er alt for sliten.

Lene imponerer og ruller seg opp igjen gang etter gang, og Kenneth ser ut som om han storkoser seg. Nei- her er det bare å slutte å tenke på alt jeg ikke får til, men heller prøve å kose meg litt jeg og. Og det gjør jeg. I to stive timer. Da er vi sånn passe gåen alle mann (noen mer enn andre...) og gir oss for kvelden. Det er mye gøy man kan gjøre på fritiden altså, men jeg tror surfing på Alnes tar kaka. Og neste gang sitter rulla (sier jeg til meg selv).

Elg i solnedgang

Kaputt etter lange dager på jobb fikk jeg akutt behov for frisk havluft. Kanskje litt fotosafari på Alnes er tingen? Men sliten og umotivert orket jeg ikke annet enn å sette meg ned, myse utover og sukke tungt. Men det er når man minst venter det at motivene dukker opp. Når jeg bare sitter der og glor egentlig. Energien kommer tilbake og kamera blir plukket frem igjen. Klisjebilder DeLux. Men det driter jeg i. Det gjorde godt for sjelen.