Rundkast på Alnes

Om det er feilprioritering, konfirmasjon eller mye jobb som er åraken har jeg ikke fått tid til å fundere så mye på ennå, men saken er den at jeg ennå ikke har padlet på Alnes i år..... Hoddevika er helt fantastisk altså, men Alnes er noe helt for seg selv. Og når jeg endelig får muligheten hiver jeg meg selvsagt med! Det er meldt lange perioder og forholdsvis mye energi, så jeg er spent, men det ser faktisk overkommelig ut i virkeligheten. Jadda- her er det bare å spenne fast hjelmen og satse på at kroppen husker hva den skal gjøre, og i størst mulig grad koble ut hjernen. Det er nok det de gjør basehopperene også vil jeg tro- ellers hadde de vel hatt vett nok til å la det være....

Kort fortalt: der er ikke noe å si på surfen. Den fanger jeg rimelig greitt og får noen fine surfer, sjøl om det blir en del bom også. Det er avslutningen som er problemet. Bølgene reiser seg bratt før de bryter- og før jeg har fått sukk for meg ligger jeg i vannet og aner ikke hva som er opp eller ned. Og ikke fader om rulla sitter. Ut av kajakk, henge på bølgene og sloss litt med strømmen til jeg blir spylt på land igjen, tømme kajakk og prøve å kjempe seg ut igjen forbi de bratte brenningene. Det er ikke alltid det går det heller. Men her er det bare å ikke gi opp og prøve igjen. Og igjen. Sjøl om jeg egentlig er alt for sliten.

Lene imponerer og ruller seg opp igjen gang etter gang, og Kenneth ser ut som om han storkoser seg. Nei- her er det bare å slutte å tenke på alt jeg ikke får til, men heller prøve å kose meg litt jeg og. Og det gjør jeg. I to stive timer. Da er vi sånn passe gåen alle mann (noen mer enn andre...) og gir oss for kvelden. Det er mye gøy man kan gjøre på fritiden altså, men jeg tror surfing på Alnes tar kaka. Og neste gang sitter rulla (sier jeg til meg selv).