Vinternatt i naturen

 

Finvéret held fram, påska er knapp og tida strekk ikkje til for å gjere alt ein har lyst på. Då får ein berre prøve å slå to floger i ein smekk. Kva med sosialisering og vennebesøk i kombinasjon med telting? Som sagt så gjort. Avtale om å møtast på kvelden for tyt og båling ein høveleg plass der eg kunne telte og ikkje alt for langt å gå.

Greit med trakka spor mesteparten av vegen. Og ved må ein ha når ein skal båle!

Therese stilte med pølser og eigen båldreng, så medan eg fekk meg nokre gode tips på bruk av snøpluggar ordna Erik med bål. Så sat vi der då i skauen og kosa oss i den fine vårkvelden

Nydeleg kveldslys i vintervårnatta! Pølsegrilling på gang.

Gjestene takka for seg når kveld går mot natt. Berre meg åleine. Eg sit attmed bålet ei stund til dei siste vedskiene sloknar. Det byrjar å bli kaldt, og soveposen ligg og lokkar det oppe i teltet.

Fint å sitte slik å kokkelure åleine framom bålet etter at gjesten var gått.

Ikkje enkelt å finne lett tilgjengelege teltplassar langt unna folkeskikken på Sunnmøre, men ein får gøyme seg så godt ein kan mellom trea. Volda i det fjerne.

Luksus å vakne til gneistrande sol og vindstille.

Frukost i det fri er undervurdert. Sjølv om det ikkje er like lettvint som heime. Ting tek tid på telttur.

Natta gjekk greit. Eg sov som ein stein og fraus ikkje det grann. Varmeflaske i soveposen gjer seg. Når ein vaknar utkvild til nydeleg vér er dett berre å være takksam for at vi har denne moglegheita her til lands. Å fare til skogs og være i eitt med naturen for ei lita stund og få litt mentalt og fysisk påfyll. Men pliktene kallar også i påska, så etter ein betre frukost i det fri er det heim og beise terrassen!

Geitenibba (854 moh)

 Sol og fint vær. Gnistrande minusgrader OG pudder. Klart ein må nytte høvet. Og så får ein sjå seg ut eit turmål som er i samsvar med evnene. For dei er ikkje det dei ein gong var. Knea er skranglete og forma elendig. Men ein treng ikkje alltid gå så kvasst eller så longt her på Sunnmøre for å få magiske turopplevingar. Kjekt då med Lene som har eit fint reportoar av ulike turer med ulik vanskeligheitsgrad å plukke frå.

Medan ein heil skokk utstyrt med randonee ski set kursen opp mot Høgsvora, rettar vi blikket mot Geitenibba. Med fjellski. Det treng ikkje alltid være så komplisert. Om kondisen er elendig og lårmuskulaturen er fråværande kjem eg fort inn i min gamle tralt på fjellskia. Kroppen har liksom sitt eige tempo uansett, og eg slit litt med å halde følge med meg sjølv!

Jamt tempo, korte pustepausar og vi kjem oss opp den første, lange stigninga. Lunsj i sola og vurdering av forma. Vi fortsett litt til - om ikkje anna så fram til foten av sjølve Geitenibba. Og den ser jo ikkje så lang ut så joda - vi satsar på toppen!! Dei siste høgdemetrane går tregt. 10 steg og så pause. Nye 10 steg og ny pause. Utsikta får vente. Skituppane er meir interessante akkurat no. Men enedelig - så er vi oppe! Og for ei utsikt! Tinderekke på tinderekke så langt auge kan sjå. Hav, fjord og fjell! Og det aller beste - vi har alt for oss sjølve!

Ned att er ikkje like morosamt. Eg er gåen i beina og har fått krampe i låra i tillegg. Føret er vel heller ikkje optimalt tatt i betraktning ferdigheitsnivået, men ned att må vi. Og helst for eigen maskin. Siste biten ned som eg har gledd meg til vert for meg den mest krevjande. Djup pudder og lite samarbeidsvillige bein er ikkje heilt optimalt. Men eg slepp faktisk å spenne av meg skia som eg frykta. Og ned att kom vi! 

5 fantastiske timar ute i gneistrande vintervær. Slikt gjer godt både for kropp og sjel. Konklusjonen er at fjellski må vi gjere meir av, og at rando-folket som kom etter oss ikkje brukte noko særleg koratre tid ned att enn det vi gjorde! Tusen takk for flott tur Lene!!

Klare for tur. Og sola har akkurat karra seg over fjella på andre sida.

Naudsynt pustepause i bakkane oppover - kondisen er ikkje det den var. Spora er Lene sine frå dagen før.

Velfortent pause. Reine påskestemninga.

Målet i sikte. Den lille til venstre. Den høge midt i bildet er Høgsvora. Ikkje aktuelt på ei stund.....

I skuggenes dal. Greit med ei flate før siste oppstigninga.

Endeleg på toppen! Vi ser heim begge to. Der ute ved havet ein stad.

Sunnmørsalpane er mektige! Og dette er berre eit bittelite utsnitt. For det som utgjer Sunnmørsalpane strekker seg over eit enormt stort område..

Mykje trakk og mykje folk på Høgsvora (i bakkant). Lite på Geitenibba. I grunn heilt OK.

Nedover att. Lene i fin stil!

Rulletrening

Litt lite bloggings for tida, og det skyldes at det er lite å blogge om. Men her forleden fikk jeg det for meg å rulle i lag med Mildrid. Første gang side.......august faktisk. Og da er det jo perfekt med ei rulleøkt i frisk bris, bølger og regn. I desember.....NOT! Men, men. Standardrulla satt på hver side, shotgunrulla og. Alt for kaldt vann og for mye bølger til å prøve meg på de rullene som bare sitter så där, så det utsetter jeg til en vindstille, solrik dag, evt. til våren. Men jeg fikk meg altså en liten tur på og i sjøen, så da var jeg igrunn fornøyd med meg selv.

Skridulaupen, Strynefjellet

Planer om tur i helga, men planer er som kjent til for å endres på. Hel helg blei til halv, og Myklebustrbre bytte ut med Strynefjell og topptur. Men det er helt greitt. Sol og kaldt når vi legger avgårde på fredag kveld. Kald tørrsnø oppå og våt snø under på veg opp gjennom bjørkeskogen. Klabbe og gjennomslagsføre. Jeg går meg på en durabelig smell- kroppen streiker så vi slår leir tidligere enn tenkt. Jeg får se an formen dagen etterpå hvorvidt det blir Skridulaupen eller ei.

Lørdag, sol og silkeføre. Storslått og bølgende høyfjellslandskap. Ukjent terreng, men familiært på samme tid. Skridulaupen titter frem i skoddehavet. Jeg bestemmer meg for å gi det et forsøk. Vi tar det rolig. Therese tråkker spor (takk!) og jeg sparer mye krefter på det. Først en morenerygg, så den neste, høydemeter for høydemeter. Så står vi der ved foten av Skridulaupen og toppen er plutselig innen rekkevidde. Sakte, men sikkert kryper vi oppover. Ingen spor foran, og bare vårt eget bak. Vakkert! Vi stopper på kote 1949- Østre Skridulaupen. Det er for dårlig sikt til å gå helt fram til Store Skridulaupen (1962 moh), men jeg har uansett aldri vært så høyt før og er dessuten ganske sliten. Matpause i Therese sin geniale bivuakk for to. Så kan vi kjøre i jomfruelig pudder hele vegen ned igjen til teltet.

Området rundt Grotli er helt fantastisk. Her kan man gå bortover, innover eller oppover alt etter som. Telt eller hytter (både Turistforeningen og Statsskog har hytter i området) Høyfjell og kvite vidder. Avblåste morenerygger. Mulighetene er mange. Store Skridulaupen (eller bare Skridulaupen som det står på kartet) blei ikke erobret denne gangen. Men det er ikke så nøye. Jeg kom meg nesten frem. Det får holde.

Innover og oppover. Dit skal vi!

Gooooodmooorning sunshine!

Østre Skridulaupen tv. Mektig! Oppover morenerygg th.

Ord strekker ikke til....

Toppen tv. Her kunne vi hatt utsikt mot Josten. Men det hadde vi ikke....Tilbake i egne spor th.

Lekker teltplass!

Så var det ned igjen til virkeligheten...

Utendørs rulletrening-endelig!

Det er bare å tilstå med en gang- jeg har ikke rullet i sjøen siden slutten av november. Jeg har riktignok padlet etter det, men ikke så mye akkurat. Denne sesongen har jeg prioritert ski. Men Mildrid har aldeles rulleabsitinens, så nå skal det rulles. Jeg bestemmer meg for å ta med Romanyen. Jeg har et elsk-hat-forhold til den kajakken. Alt må liksom sitte 100% om jeg skal få det til. I bassenget sist gang var vi overhodet ikke venner pga av noe så enkelt som at jeg rullet med vest (for det er jo gjerne det man gjør på sjøen...), og det er lenge siden, og det ødela ALT. Og om ei uke skal jeg til Hoddevika på Surfesymposium, og den derre rulla bør sitte før den tid.....

Med et aldri så lite selvpålagt rullepress og migrene i anmarsj kan du si jeg var spent. Litt vann i fjeset først pleier å hjelpe. NOT! Jeg har aldeles glemt hvor kaldt vannet faktisk er i mars. Migrena gjør meg svimmel og lysten til å rulle sank rett til bunns. Men jeg betaler ikke fergebilett for bomtur, så rulles skal det. Og sannelig, sannelig sier jeg eder: det gikk fader meg som en lek! Herlig. Til og med på vranga gikk det lett! Men kaldt vann i ørene i kombinasjon med migrene, og jeg er spyferdig etter kun to ruller. Etter etpar egenredninger i tillegg har jeg fått nok. Men det er helt greit. Litt finpussing i bassenget før Hoddevika og jeg er klar! Tror jeg........

Litt oppvarming først......støttetaket sitter jaffal

.....å kjøyr! Jepp- rulla satt pinadø den! Men kaldt.......

Pausebilde. Therese øver seg på egenredning. Det går som en lek. Jeg har fremdeles hjernefrys..

Nei jeg prøver meg ikke på albuerulla, det ser bare sånn ut (sjekk Mildrid i bakgrunnen). Hjernefrys de luxe.

Pausebilde. Mildrid lar seg ikke affisere av litt kaldt vann.

Øving på egenredning. Det gikk greitt det og.

Mutters alene

Da har jeg testet ut konseptet vintertelting alene og gjort meg noen erfaringer:

• Spontan vinterteltetur alene er for viderekomne, se punktene under.
• Husk å ta med snøplugger! Kostestkaft, ski, staver eller pinner duger riktignok, dersom du har tilstrekkelig....
• Ta bildet mens du ennå har energi. Ikke vent til dagen derpå.
• Husk å ta med det som gjør natten komfortabelt, så slipper du å våkne til migrene
• Ikke spis klippfisk eller annen salt middagsmat før du drar ut på tur. Det medfører bare at du drikker veldig mye etterpå. Med tilhørende behov for x antall toalettbesøk i løpet av natten, med søvnmangel etc. som resultat.
• Gidd å gjøre leirplassen flat nok! Ellers havner i du i en krøll i ene enden av teltet. Noe som heller ikke er bra for nattesøvnen osv.
• Spritbrenner på vinteren er ingen høydare, men er bedre enn ingen ting.
• Ikke oppbevar fyrstikkene samme sted som spritbeholderen. Du kan banne på at den beholderen ikke er tett med det resultat at både eske og fyrstikker går i oppløsning.
• Telting i bjørkeskogen er koselig. Men dersom pulken har valget mellom å passere på samme side eller motsatt side av ett tre som deg selv, vil den alltid velge motsatt side.
• Og til slutt: husk at nissen blir med på lasset. Alltid.

God Tur!