Når man padler i bølger (eller ruller for den del), er det en fordel å ha god kontakt med skroget. Jo tightere, jo bedre på et vis. Egentlig har jeg vært ganske fornøyd med min Zeegul Arrow Play - helt til jeg padlet rundt Runde i litt bølger og rotesjø. Det føltes som om jeg hadde null kontroll. Nå får jeg legge til at dette var min første tur i såpass sjø på evigheter, så jeg var nok litt rusten også, men ting kjentes feil - rett og slett.
Nå har jeg fått Nukaen til Lene til låns (*ding) for å se om den passer meg bedre. Tidligere har jeg følt den ha vært litt i trangeste laget - men nå har Lene flyttet setet tilbake der det opprinnelig var montert, så nå sitter jeg egentlig ganske bra i den. Det var jo litt overraskende.
Litt ymse vær- og vindmeldinger så det sitter litt langt inne å ta meg en tur. Men så ombestemmer yr seg såpass mye at jeg øyner en mulighet likevel. Litt kort varsel til at jeg får noen med, men men. Tur må det vel bli? Ute på Giske blåser det friskere enn meldt, så jeg teller litt på knappene. Uansett er det mulig å gå i land hvor som helst omtrent når som helst, så jeg bestemmer meg for å ta det etappevis og se det an underveis.
Jeg starter ved brua og tar det skumleste strekket først. Første delmål er Gjerdehamna - litt sidesjø og motvind, men det og gikk greitt. Neste mulighet er havna ved kirka, og siste mulighet til å komme meg på land nær bilvei. Jeg kjemper mot vinden og klarer det hit også, men tar en liten diskusjon med meg selv vel i havn. Det står og faller litt på hvor rufsete det ser ut på yttersida. Og for å finne ut det må jeg snike meg rundt moloen. Er det for ille er det jo bare å padle den korte biten rett inn på stranda som ligger på utsiden.
Litt sjokolade må til før jeg manner meg opp. Joda - et lite stykke forbi moloen løyer vinden, så resten av turen burde gå greit selv med litt sidesjø. Og i Nukaen kjennes det slett ikke så ille. Jeg føler jeg har kontroll, mer og mer jo varmere jeg blir i trøya og jo tryggere jeg blir på kajakken. Det er egentlig ganske gøy!
Jeg holder meg langs land og får dermed med meg hver eneste grunne på sørsiden. Bra trening, og mye mestringsfølelse. Kvalneset byr på langt større utfordring. Der bryter det ganske heftig et par steder, men som alltid ser det værre ut på avstand enn når man er midt i det. Det er både rom og tid for å ligge og observere, for så å kunne passere når det er forholdsvis rolig. Men litt spennende er det jo alltid, og når jeg er alene er pulsen noen hakk høyere enn ellers. Og det er jo bra, for da blir man jo ekstra skjerpet.
Resten av turen er forholdsvis rolig, og når det nærmer seg slutten er det jo bortimot speilblankt. Og så dukket det en nysgjerrig sel opp, men den var det umulig å få tatt bilde av.
Alt i alt var det en helt perfekt testtur. Jeg fikk kjent både på vind, sidebølger, og bølger bakfra. Nukaen er noe mindre vindpåvirket enn Playen vil jeg si. Den stamper mer i motsjø, men om man tar bølgene på skrå går det helt fint. Og den føles definitivt trygger enn Playen i bølger. Jeg har kontroll på nesten samme viset som jeg hadde med Romanyen - og det er litt vesentlig for padlegleden min i alle fall. Rulling fikk jeg ikke testet denne gangen så det kommer kanskje en rapport om det også etterhvert. Men inntrykket hittil er i alle fall lovende!
