Blåsbort på Senja

Så har man vært så heldig å bli invitert til Senja igjen. Fjorårets tur blåste bort, og resulterte i minimalt med padling, så jeg hadde store forhåpninger til årets tur. Men dette med å håpe på fint vær skal man egentlig slutte med for været blir det det blir uansett. Og i år som i fjor klinket det til med mye vind og en del nedbør. Så hva gjør man da når været ikke helt er på vår side, og målet egentlig var å padle?

Jo, man finner ei passe trygg bukt med pålandsvind og passe store bølger, og så surfer man i stedet for. Jeg har ennå ikke fått testet Pilgrimmen i så store bølger og pp surf, så dette passet meg i grunn ypperlig! 

Og det var knallgøy! Det er alt for lenge siden jeg har lekt med kajakk. Pilgrimmen tok surfen relativt lett, og stor rotesjø var bare gøy - omtrent som i en Romany. Ettersom jeg startet dagen med kroppen litt i ulage fristet ikke rulla så veldig mye, men jeg fikk testet det meste ellers - surf, rotesjø og sidesurf. Tror nok jeg må ta meg en tur til Hoddevika i løpet av sesongen ja, for dette ga mersmak!!!

Som alltid - bølgene vises rimelig dårlig på bilder, men de var der. Og gjennomsnittsalderen på gjengen som holdt på? Tja, 50+...😂...!!

Litt for heftig å gå ut her, mente sjefen sjøl (Alf), så da måtte vi forflytte oss til Leira...

...og her var det evig bølger nok

Atig for ungan!!

Skikkelig heftig rotesjø! Like greit å droppe å gå ut. Foto: Torje

Må ha med bilde av meg sjøl og, her i lånt Pilgrim Expedition...Foto: Tove

Riding wawes again

Liver skjer og det er ikkje alltid ein klarer å halde seg på hesten. Ein ramlar av stundom. For kortare eller lengre tid. Men på eit eller anna tidspunkt får ein prøve å freiste seg opp i sadelen att. Ha det litt morro. Gjere kjekke ting med kjekke folk. Leike og le. Godta at ein ikkje er der ein var, men likevel kunne glede seg over over det ein framleis får til. Ramle og slå seg, men reise seg att like fort.

Det er fire år sidan sist eg surfa. Det var i Hoddevika med Mildrid. Husmorferie med ungar på slep. Det har rent mykje vatn i havet sidan den gong. Ungane har vakse til, vondtane er blitt fleire og erfaringsbanken større. På godt og vondt. Padleturane har blitt færre og færre, og surfinga lagt aldeles på hylla. Heilt til det forleden slo meg at no var tida inne. Dette kan ikkje vedvare lengre. Eg treng å leike litt. På ordentleg. Ikkje berre snakke om saknet over det som ein gong var.

Eg sjekkar Surfemeldingane. Og som om nokon skjønar kva eg treng ser meldingane heilt perfekte ut for ein rusten kropp. Eg tek kontakt med Lene, og før eg veit ordet av det sit to blad Lene og eg i kvar vår kajakk på veg til surfespoten Alnes. Eg har testa Playen på tur i bølger, men aldri på surf, så adrenalinet og frykten  slår til tvert. Angeren kjem sigandes i det vi passerer nokre brott på veg utover og eg slappar på ingen måte av. Men eg overlever og pustar letta ut, når eg kan ligge i dønningane utan frykt for velt.

Dei to andre hiv seg uti det. Eg har ein lengre diskusjon med meg sjøv: Det ser for voldsomt ut. Bølgene er for bratte. Dei bryt for langt inn mot stranda. Eg kjenner ikkje Playen godt nok. Rulla sit ikkje. Eg kjem meg ikkje opp i kajakken att om eg må ut. Men så ser det likevel så utruleg freistande ut..... Lene H som ikkje har gjord dette så mykje, drit i alt ho ikkje kan enno. Surfar, går rundt. Må ut av kajakken. Og gliser likevel. Ikkje fakerten om eg kan være nokke dårligare. Dette har eg jo gjort før.....

På neste bølge kastar eg meg uti det. Det får briste eller bære. Men det går heilt fint. Bølga var lita, eg fekk nesten ikkje surf, men nok til at frykten slapp taket. Frå då av og utover er det berre morro. Vi leikar og har det kjekt, vert tøffare og tøffare. Etter to timar har kroppen fått nok. Bølgene tek til å bli store, det har begynt å bli skymt - på tide å gi seg. Det kjennes godt å ha fått surfa igjen. For kropp og sjel!

Takk for ein herleg kveld damer! Akkurat det eg hadde behov for no!

Og Lene sin versjon av turen kan du lese om her.

 

På lading i Hoddevika

Jeg er ikke helt i slaget for tiden så jeg henger litt bakpå når det hjelder blogginga. Anyway- rett før ferien tok Mildrid og jeg pluss unger oss en tur til Hoddevika. Igjen. Mest for å komme oss unna hverdagen, men om det skulle lage seg til litt surf ville ikke si nei takk.

Når det kom til stykket blei det lite av både bilder og surfing, så dette innlegget er mer for å dokumentere for meg selv at jeg inn i mellom faktisk drar på tur med kajakk. Litt jaffal.

Nedetid

Kroppen streiker. Hodet streiker. Hele meg streiker. Lenge siden jeg har vært på tur og enda lenger siden jeg har padlet. Det er til å bli deprimert av. Jeg orker ikke en gang å holde meg oppdatert på diverse blogger, som jo ellers er å betrakte som små lyspunkt i hverdagen. (Jeg får se om jeg orker å ta meg sammen en dag, men enn så lenge får dere ha meg unnskyldt). Det er sol og sommerlige temperaturer, men jeg føler aller helst for å grave meg ned på ubestemt tid.

Eldstemann skal ha selskap og insisterer på at huset skal være kjemisk fritt for irriterende småsøsken, og så lenge opphavet (undertegnede) velger å gå med klær som er behagelige fremfor lekre må jeg gjerne holde meg unna jeg og. What to do? Hotell er uaktuelt. Vi har ingen å henge hos til langt på kveld. Og de to minste vil aller helst være flue på veggen i storesøster sitt selskap. Dermed er krangelen i gang. Sukk!

Det er da jeg kommer på det mest opplagte- å gjøre om på den skrinlagte planen om å bli med Mildrid og Kristin til Hoddevika!! De to minste er fornøyd med løsningen, eldste er fornøyd og jeg er fornøyd. Sjøl om det innbærer en del styr med pakking etc.

Det var ikke allverdens med bølger i Hoddevika denne gangen, men ypperlig for de minste og for Kristin som skulle lære seg å surfe med kajakk. Selv om ikke formen er på topp og det kjennes det ut som om jeg har fått skikkelig juling nå i etterkant, var det like vel godt å få luftet seg litt. Når man i tillegg kan tilbringe litt kvalitetstid i lag med gode venner i Hoddevika, og det er sol og sommer - ja da gjør det ikke så mye om man har litt nedetid.

Surfesymposium i Hoddevika, 2016

2016 og Gloppen Padleklubb inviterer på ny til surfesymposium i Hoddevika. Sliten, lei, kranglete kropp- skal skal ikkje? Mildrid sender melding om at ho er påmeld- det vert tunga på skåla og eg melder meg på eg og. Eg pakkar med meg det eg har av fotoutstyr i tilfelle eg mest vert gåande på land å å trø- det er no kjekt å ta bilde og.

Etter kvart som deltakarane kjem vert det stinn brakke hos Stadt Surfing. Det er like hett i lokalet i år som i fjor, fasilitetane og manglane er omtrent dei same, men med stadig like høg sjarmfaktor. Vi deler oss inn i to grupper- dei ferskaste vert med Ronny frå God Tur, og dei med litt meir erfaring tek Torbjørn seg av. Eg går for siste kategori sjølv om eg ikkje er heilt i slaget i år. Lite/inga søvn natt til laurdag hjelper ikkje på. Alt kjennes gale. Vatnet er kaldt, eg vert svimmel og kvalm på null komma niks, timinga mi utover er elendig, og ettersom eg ikkje får til rulla er eg meir i vatnet enn oppi kajakken. Sliten og elendig ser eg for meg at det vert ein kort tur utpå etter lunsj, og deretter fotografering frå land.

Men det er utruleg kva ein lang lunsj med litt slumring og pep talk frå Torbjørn gjer. Det går så det griner, i alleall nesten. Timinga utover er framleis elendig, men eg får til hengetak i sidesurf, bølgekjensla eg veit eg har kjem attende og eg rullar meg neeeeeesten opp etter ein velt! Etter nokre timar i sjøen og heller lite fotogafering er eg heilt mødd. Men akkurat det ser eg at eg ikkje aleine om..... Ein nydelig middag på Stadt Surfing gjer seg ekstra godt etter ein slik dag. Mørt og kortreist. Dei kan å lage mat her! Og i år som i fjor vart kvelden avrunda med ein cellokonsert med Henrik.

Søndag vert det øvd på redning i bølgene. Ettersom eg allereide er god på å bli redda under slike tilhøve men ikkje er heilt i slaget, står eg over å redde nokon denne gongen. Men det er mykje læring i å bli med på diskusjonen likevel.  I løpet av dagen vert eg derimot betre på timinga utover, det vart litt mindre symjing og noko meir surf. Når eg då får ein lang og fin kanonsurf og bommar på lågt støttetak når eg skal hoppe av- men RULLAR meg opp att- er eg i grunn fornøgd med meg sjølv og avsluttar dagen medan leiken er god.

Gloppen Padleklubb skal ha honnør for årets samling- rammene er uansett fantastiske, innpakkinga delikat og val av instruktørar kanon. Strukturen på gruppene i år var mykje betre enn i fjor, så her har nok alle partar lært noko etter fjoråret.

Heldigvis og desverre vart det teken litt mindre bilete enn planlagt. Autofokus, dårleg lys, til dels lange avstandar gjorde det litt utfordrande, men nokre brukbare bilder vart det likevel! 

Første leksjon i vatn utan kajakk. Når du først er blitt våt og har kjent bølgene og på kroppen er i grunn det værste unnagjort.

Th:Odin er med som utskremt journalist frå bladet Padling. Bilde av fotogaf er alltid like morsomt.

Torbjørn

Mildrid

Henrik. Med kajakk og utan cello, men fortsatt med ein pinne i handa.