Rulletrening

Litt lite bloggings for tida, og det skyldes at det er lite å blogge om. Men her forleden fikk jeg det for meg å rulle i lag med Mildrid. Første gang side.......august faktisk. Og da er det jo perfekt med ei rulleøkt i frisk bris, bølger og regn. I desember.....NOT! Men, men. Standardrulla satt på hver side, shotgunrulla og. Alt for kaldt vann og for mye bølger til å prøve meg på de rullene som bare sitter så där, så det utsetter jeg til en vindstille, solrik dag, evt. til våren. Men jeg fikk meg altså en liten tur på og i sjøen, så da var jeg igrunn fornøyd med meg selv.

Under åpen himmel på Grasøyane

Vi har hatt en makalaus høst i år. Sol og nesten vindstille ukesvis i trekk. Rødmende solnedganger, dypblå himmel, stjerneklart og nordlys. De har vært et eventyr! Om vi da ikke skulle kunne oppleve alt dette herlige ute på Grasøyane, båle, se på solnedgangen og sove under åpen himmel? Mildrid er full av energi for tida. Vi hiver oss rundt etter jobb fredag ettermiddag (vanlig prosedyre etterhvert) og kjører ut til småbåthavna på Flø. Grasøyane ligger der ute i alt det blå og lyser hvitt i mot oss.

Ferdig pakket og klart klokken seks, og akkurat tidsnok avgårde til å rekke frem i dagslys. Det er et magisk lys utover. Vinteraktige pasteller blandet i lag med høstens gyldne farger. Innover i fjordene gløder fjellene i kveldslyset- dette har jeg virkelig aldri opplevd før! Vi leiter litt etter en høvelig plass å gå på land. Det er folk her ute som jobber med å sette istand bygningsmassen- vi vil være litt for oss sjøl og styrer unna båthavna. Store steiner og vanskelige landingsforhold over alt, så vi kan like godt gå for den beste utsikten. Olea og Mildrid har fylt kajakken opp med ved og enda til forberedt middagsmat- luksus! Så sitter vi her ute da, nyter skumringstimen rundt bålet og koser oss med god mat og vin (!).

Jeg er spent på å sove under åpen himmel. Fryspinn som jeg er har jeg å forsøkt unngå dette i det lengste, men lokket av muligheten til å kunne ligge på rygg og se nordlyset sjanser jeg på at det går bra likevel. Varmeflaske i soveposen og Hunterduken til Jerven utenpå, så går det fint selv om det blir nattefrost. Midt på natten må jeg opp et lite ærend. Ikke noe nordlys, men en fullmåne som henger rett over og drysser sølv utover mot Runde. For en opplevelse! Jeg knipser noen bilder med mobilen før jeg kryper ned i varm sovepose igjen. Dette er bare helt magisk å få oppleve.

Natt blir til dag og jeg våkner varm og uthvilt til sol og en fantastisk utsikt.Vi tusler rundt, tar noen bilder og gjør klar til frokost. Vi pakker og gjør oss klar til å dra hjem igjen. Litt mer vind i dag, men helt greie forhold. Sjøen har stor kraft i seg og havet reiser seg der det møter stein og tusenvis av vanndråper glitrer mot oss i solen. Ikke en sjel foruten oss på havet i dag heller. For en opplevelse vi har hatt!

Vi er heldige, vi som bor her ute nær havet. Det er bare om å gjøre å gripe muligheten når den byr seg. Det skaper fine minner som gir god lindring når det stormer som værst.

Kort tur til Dimna

På tide med 24-timers tur igjen, synes Mildrid. Tja, synes jeg. Da må det bli en meget kort tur i såfall. Som i ikke noe langt å padle. "Orker du å padle 2 km da?"- spør Mildrid. "Ja", svarer jeg, mens jeg egentlig tenker "kanskje".

Gunnhild er grei og låner villig bort sin PlayLV. Orange, slank, lekker. Jeg sikler. Romanyen og jeg er ikke helt på talefot for tiden- jeg vurderer å avslutte forholdet, men det er noe med at man vet hva man har, men ikke hva man får. Så da er det å låne for å teste ut tingen. Den ble med ut til Grasøyane på forrige tur og jeg likte den svært godt, så da er selvfølgelig overnatting det neste naturlige steget i et evt. nytt forhold. Vi pakker og legger avgårde korteste vegen. Men planer er til for å endres, så vi tar runden innom Mildrid sin fremtidige bakgård, før vi etter hele 7 km stiger på land og slår opp telt. Bading, mat, bål og natta. Tida går fort på tur.

Været er grått neste dag, men det er vindstille. En liten stund i allefall. Etter relativt kort tid friskner det til, og før vi vet ordet av det blåser det stiv kuling. Vinden løfter vannet opp av sjøen og det hvirvles rundt- det er vanvittig kult å se på, men i de kraftigeste vindrossene har vi ikke fremdrift i det hele tatt. Kan det ha vært borti 18 ms mon tro? Vi snakker veldig lokale værforhold her. Heldigvis er det kort veg til vi er på land, men vi bruker en halvtime på en km. Skikkelig bra treningsøkt altså.

PlayLV er lett å pakke og virker lettdrevet. Når vindrossene stod på som værst var jeg glad det ikke var Romanyen som var med på tur- Playen fanger til sammenlikning lite vind, og det var faktisk mulig å manøvrere den dit jeg ville. Trygg, forutsigbar, myk gange i moderate bølger (har ikke testet i store ennå), ukomplisert. Det lover bra......Litt annerledes å svinge, men det er slikt jeg regner med går seg til etterhvert som man blir bedre kjent med hverandre. Nå gjenstår bare å teste hvordan den er å rulle- og ikke minst surfe, for det er tross alt viktig å kunne leike i lag også. Men det får bli til våren en gang. Inn til videre holder jeg meg til Romanyen, men den lever farlig........Hjertelig takk til Gunnhild som lot meg låne kajakk- plutselig en dag spør jeg om å få låne mer!

Grasøyane

Grasøyane fyr. Ein av desse viktige vegvisarane langs kysten vår. Den ligg langt nok frå land til å være utilgjengelig dei fleste av årets dagar, men nær nok til å være innan rekkevidde på ein god dag.Tysdag ettermiddag var ein slik dag. Fuglefredingstida er over, sola skin og yr melde nesten ikkje noko vind. Kristin slepp ikkje frå jobben så tidlig som tenkt, menlike vel- marginane er på vår side.

Det er eit eventyr å padle utover. Sommaren har enno ikkje heilt slept taket. Speilblankt hav og sola strør gull utover. Vi snirklar mellom Tøyrane og Skjervøya- ikkje ofte det er stilt nok her ute til å gjere det. Dei andre får auge på ein selkoloni, men eg får berre med meg ein einslig nysjerrigper som lurer på kven vi er. Men det er greitt nok det.

Pause på Grasøya attmed fyret og så heim att i skymninga. Magisk. Men vi har lys på kajakken og lykter og lamper rundt om på nær sagt alle kantar å orientere etter så det er null problem. Det vert seint i land, og eg veit dagen derpå vert stri. Men absolutt verdt det. Eg lovar. 

Fri flyt på Dimna

Motivert og inspirert av ei lita uke på Stokkøya var det faktisk fristende når Mildrid ymta frampå om rulletrening. Gode meldinger er jo heller ingen ulempe. Litt lei av Osnessanden fant vi oss ei lita vik ute ved Dimna. Og der la vi oss rett og slett til å flyte. Bare lå der og kjente litt på det. Klarer jeg å flyte uanstrengt? Jeg prøver å bruke hoftene til å kontrollere kajakken. Senker meg ned i vannet- vipper meg opp igjen. Om og om igjen. Lenger og lenger ned helt til jeg ligger opp ned. Med åre. Uten åre. Den siste var litt vanskelig, men med kastetreet gikk det ganske bra. Så bra at jeg kunne svinge meg opp på bakdekk uten å måtte ta rennefart for å komme rundt. Seier!

Jeg tror jeg skal fortsette med å være i flytsona ei god stund til. Nye ruller får vente. Det er i grunn ikke så interessant. For det er i flytsona løsningen ligger. Gi slipp og få kontroll. Ikke helt enkelt det der.......