Flø(rt) i solnedgang

Lene og eg hadde tatt turen ut til Flø for teknikktrening i litt røffare forhald med Olea og Mildrid, som begge er hakket eller to betre på det meste i kjakk. Vel framme på Flø kunne vi skue utover paddeflatt hav - ikkje så veldig vanleg her ute og litt skuffande. Men  Mildrid visste råd og sikta seg inn på nokre skjer like utom moloen. Og jaudå - her var det bølger nok til å få brynt seg. Litt pinglete er eg nok enno til å skure berg for alvor, men det er sanneleg god nok trening i å prøve å ligge så tett opp til berget som mogeleg - både rett i mot og parallellt med, utan å kolve eller renne på berget. Utruleg kjekt! Og det var ikkje minde kjekt å få seg ein surf i passe målestokk heller. Litt kammeratredning og tauing på slutten før eg nokså kald og tildels blaut (men lukkeleg) måtte slå fast at  tørrdrakta er moden for reparasjon den med.

Jau, Flø er nok ein stad eg kjem attende til!

Skifting av wire til senkjekjøl

Mulig jeg er slurvete som stadig vekk glømmer å dra inn skegen (senkekjølen) før jeg skal på land, og det er av den grunn wiren hadde fått ei stygg bukt på seg og blei umulig å dra inn/ut. I allefall - etter litt leiting rundt om på nettet fant jeg ut at det burde være en smal sak å få til å skifte wire sjøl.

OK. Fram med kajakk og egnet utstyr!

Løsne skruen som sitte inni/på hendelen med dertil

egnet verktøy. I mitt tilfelle en 2,5 mm

umbraconøkkel. Innfestinga varierer fra kajakk

til kajakk

Vipp ut skejen og dra ut wiren. Så langt alt vel….

Synderen...

Når begge ender av wiren er løsnet ser de gjerne
slik ut (eller enda værre).

Noen anbefaler å snu wiren om den f.eks er ødelagt i ene enden. Etter mye plunder konkluderte jeg med at sålenge endene er flisete slik som bildet viser er det ikke vits å prøve en gang. Man ender bare opp med å ødelegge slangen wiren ligger i på innsiden. Sølvlodding av endene med tilhørende sliping etterpå, er antakelig den beste måte å gjenbruke wiren på. Jeg gikk for den lette løsningen og kjøpte meg ny....

Mål opp den gamle wiren FØR du kaster eller kutter den, og få tak i en like lang, ny RUSTFRI wire. Så er det bare å gjøre alt sammen i motsatt rekkefølge. Fest wiren til senkekjølen og begynn å tre inn bak. Når endene er perfekte går det som en lek! Dytt inn senkejølen og dra fram hendelen (slik du gjør når du drar opp senkekjølen) før du skur fast hendelen til wiren igjen. Har du målt wiren nøyaktig skulle resultatet bli intet mindre enn perfekt.

Litt plunder å få skruen til å treffe hullet i stanga.

OBS! Rustfri stålwire 3mm tykk er ikke noe de har i enhver jernvare forretning. Bomkjøp første gang endte med en wire av ukjent kvalitet med nylon-/plastkjerne. Ettersom nylon/plast nødvendigvis ikke er like sterkt som stål, endte det relativt rastkt med en ny, ødelagt wire.....Påán igjen....

Wire med nylonkjerne og av ukjent kvalitet tv,
originalwire th.

Å skifte wire selv er i grunn ganske lett når man først vet hvordan det gjøres. Føles litt skummelt å begynne å fikle med kajakken når man ikke er helt sikker på fremgangsmåten, men det meste lar seg gjøre på egen hånd. Det beste er dog selvfølgelig å behandle senkekjølen pent, slik at man slipper......

Lene er også i mekkemodus, og hvordan det gikk til når hun skulle legge på ekstra kjølstripe kan du lese om her.

Runde

Det er noko med Runde. Av alle stader eg har vore er Runde ein av dei flottaste. Kansje magisk er ordet der ho ligg ytterst ute mot havet, bratt og ugjestmild, men likevel så grøn og full av liv. Visst er det flott å sitte oppe i Lundeura og kikke ned på lunden, men endå flottare er det å padle under fuglefjella og kikke opp. Det aular av liv på alle kantar over og rundt oss! Fantastiske fjellformasjonar, grotter, lukter og lyder. Ein og anna daud fugleunge med ei mor som sit attmed og ventar fortvila på at ungen skal kvikne til igjen. Og utanfor er det berre hav så langt auge rekk. Roleg og vakkert med sola som speglar seg før ho tek kvelden slik som i går, men vel så ofte nådelaust og farleg. Livet vert sett i perspektiv her ute. Og kanskje er det nettop derfor eg stadig vil tilbake, for å kjenne litt på kor skjørt og vakkert livet er, og kor fantastisk heldig eg er som får lov til å oppleve det heile!

Takk for ein flott tur!

Bursdagspadling

Så kom sommeren - endelig! Ok så forsvant lokket til dagluka ned i det blå mens jeg så elegant skulle svinge meg opp på dekk med en cowboyredning. Og ikke fikk jeg til rulla heller. Men det er sol og fremdeles sommer, kakereste, gammelt og nytt bekjentskap i solnedgangen ved Synnes. Det er på sånne dager at man går smilende til sengs.....

Rull og redning i Norddal

"Norddal" og "kajakk" heng ikkje eigentleg naturleg i hop, men eg har forbant meg på at eg skal klare både rulle og cowboyrdning i sjøen før skisesongen tek til att. Familien skulle likevel en tur innover, og må man så må man.

Det er laurdag og eldstemann vert utstyrt med bikini og kamera, medan mor rigga seg til med tørrdrakt samt to lag ull, på ein av dei få sommardagene hittil i år der véret har sagt "shorts". Tømming av kajakk begynner å gå greitt, eg må berre innsjå at eg må under vatn med haudet for å få det til. I motsetnad til på Blimsanden var sjøen speilblank, så eg fekk faktisk til ei ordentleg cowboyredning. Vidare elegant var ho ikkje, heller ikkje spesielt rask, men eg fekk ho til. Mengdetrening er nok løysinga her som alle andre stader i livet.

Rulla er eit kapittel for seg. Eg veit eg kan det , men får det ikkje til. Kvalm vart eg og av alt kaldvatnet i øyret. Juksar eg med forlenga grep på åra går det med eit nødskrik. Av og til. "Yoga" på stovegolvet for meir fleksibilitet i låra om kvelden i rein desperasjon.

Søndag- sola skin fortsatt, på med ull og tørrdrakt nok ein gong (rein idioti spør du meg)- eg gir meg ALDRI! Ny angrepsvinkel på cowboyredninga and here we go. Og det gjekk! Pinadø! Ein gong til, og endå ein gong osb. Rett nok var det ikkje ei krusning på havet, men eg fekk det trass alt til. Øvelse gjer altså meiser, men prosessen har vore ei god påminning om at teknikk i kajakk er ferskvare. Ikkje tru du kan det sjølv om du fekk det til ein gong eller to på grunnkurset. Herved notert.

No var eg i siget, så då måtte eg jo sjølvsagt prøve meg på rulla. For å gjere historia kort: det er ikkje noko vidare å fortelje om. Ørlittegranne forbetring frå i går, men her er det berre å jobbe vidare. Men så lenge eg fekk til cowboyredninga skal eg vel seie meg fornøgd!

Med elva rett utom huset er det i allefal lett å skylle utstyret.

Teknikktrening på Blimsanden

Det har vorte "altfor mykje" fjellgåing og turpadling i sommar, så no var tida komen til å gjev seg fanden i vold og trene på rulla og cowboyredning. Passeleg kjipt vér, men Lene og eg var optimistiske og fór (i grunn noko planlaust) avgarde til Vigra. Litt meir bølger enn vi hadde rekna med (skikkeleg "overraskande"- det er sjeldan bølgefritt på Vigra...), men pytt - dette skulle bli kjekt. Den nye, fine tørrdrakta til Lene måtte jo prøvast ut, og eg måtte få dreisen på cowboyredninga.

Vi byrja med å øve på å bære kajakane sjølve bort til vannkanten, og det gjekk jo lekande lett! Eg følte meg i grunn nokså ovanpå der eg kom slentrande bortover med kajakken på skuldra. Synd ingen var der og kunne la seg imponere - berre littegranne.

Cowboyredning neste. Det ser så lett ut når andre gjer det, men ikkje tale om at eg fekk det til. Manglande armstyrke, dårleg kondis, vest og puppestell som er i vegen gjer det ikkje enklare. Attpåtil var det bølger og eg vart brått kraftig sjøsjuk. Eg fekk til slutt karra meg oppå kajakken, men i det eg så elegant skulle smette beina ned i cockpit kom det ei bølge og deisa meg over ende att. Då var det var i grunn greitt likevel med manglande publikum.

Medan eg stort sett låg i vatnet og kava, svinsa Lene elegant hit og dit, tok seg eitpar styretak og imponerte stort med å rulle i bølger. Begge vegar. Pluss butterflyrulla! Neste gong hiv ho vel åra med og tek ei handrulle. "Du må no ikkje gløyme sigrane oppi det heile då", sa ho i då ho skjøna at eg var litt skuffa over eigen innsats. Og ho hadde rett. Vi hadde fått øvd mykje på kammeratredning i bølger, ho fekk til rullene sine, og eg kom meg trass alt overskrevs på kajakken. Dessutan klarte vi å bære kajakkane sjølve :)

Molladalen

Første helg i august og tid for Toppturhelg att. Vi er så heldige å få lov til å bli med Audhild og Tomod til Standalhytta to ganger i året, der dei samlar saman vener og kjenningar, store og små til ei fantastisk helg med turer og mykje god mat. Og no var det tid for mammaene til å få seg ein tur heilt ÅLEINE!

Om Molladalen "stend d i bokji" at den rett nok er vakker når sola skin, men er om mogeleg endå meir fantastisk når skodda får danse mellom pinakklane. Og skodde fekk vi. Frå vi starta ved Erdal og til vi passerte Molladalsporten. Ein augneblink såg det ut til at skodda skulle lette på kjolen såpass at vi fekk sjå heile herligheita, men nei. Vi fekk nøye oss med å sjå litt oppunder serken - og for eit syn! Syl på syl bortetter og endå skulle det vere meir av godsakene inne i skoddeheimen. Turen gjekk vidare oppover til Molladalskaret. Her forsvann stien for oss og vi fortsette nedover bratt ur og sleipe grasbakkar med litt knall og fall ned mot Høgevatnet der vi fann han att. Og så var det å halde ut mjølkesyra i låra til vi var vel nede ved Ytre Standal.

Eg tok ikkje med meg speilrefleksen denne gongen - regn og dårleg kondis avgjorde saken, så bileta yt ikkje rettferd til den vakre naturen der inne. Og eg veit sanneleg ikkje om eg hadde klart å fange den magiske opplevinga i eit bilete likevel. Ein slik tur sett seg fast i minnet og kan hentast fram att kor tid som helst!

Herdalsætra

I dag blei det mest natur og mindre tur. Herdalsætra er et paradis for barn - geiter, hester, sau, budeier og turister i salig blanding. Dette er en av få sætrer rundt om i det ganske land som fremdeles er i drift. Tidene endres og med det også formen - det er nok langt mer kommerst nå enn når tante Liv var sætretaus for rundt 65 år siden. Og tausene er enten tyske eller polske. Men Herdalsætra er like vakker for det, og minner oss om tidene som var - enn så lenge.........

Fremtidens sætretauser?

Nasjonalromantikk på taket

Joda-geitene kommer litt lengre bak

Heregga - dronninga av Herdalen!

Hallstad-/Hatlestadsætra og Rellingsætra

Sommeren i år har vært "så der", men på tur spiller det mindre rolle. I dag har det vært de små tingene som har gjort den store turen: rumpetroll, kjøttetende planter (soldogg), massevis av myrull, sjokolade og gamle sætrevoller. Turen blei nok litt lengre enn sjokolademengden skulle tilsi, men med varm kakao til kvelds var slitet glemt! Kjekt å utforske vårt lille ferieparadis her i Norddal.