Midtsommer!

I år som i fjor var jeg med å arrangere kajakkaktivitet for barn på Midtsommardagane i Norddal. Litt gråere og mer vind, så den store etterspørselen etter å få padlet kajakk uteble. Så da tok vi i mot et par franske turister også. Hvor den ene på mirakuløst vis klarte å kolve. Nå har jeg ikke øvd meg på kammeratredning på over ett år, så det tok noen sekunder før jeg kom på hvordan dette nå funket igjen, men etter mye styr og språkvansker klarte jeg å hale fyren igjen opp i kajakken igjen til stor applaus fra land. Ikke veldig elegant og langt fra læreboka, men det gikk. Kjekke timer var det nå i allefall, og fin oppladning til Sliningsbålet seinere på kvelden.

Bare en liten oppklaring sånn aller først- i år var sommersolverv onsdag den 21.juni, St.Hans (eller Jonsok som egentlig er et finere navn spør du meg) fredag den 23.juni, og egentlig den dagen vi feirer sommersolverv, mens brenning av Slinningsbålet, som egentlig er et Jonsokbål, i år var på lørdag 24.juni. Ikke lett å holde styr her altså.

Det er veldig fint å bo slik til at man har god kontroll på når det er på tide å komme seg avgårde. Og ett sted rundt kl.11 på kvelden var vi klare til å padle utover. Lettere rotete sjø utover grunnet horder av båter som kjørte til og fra i ett sett, men vel fremme var det rolig. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til å menge meg med de store gutta med motor, men det skal de ha båtfolket i Ålesund- rundt Slinningsbålet oppfører de seg. Alle tok hensyn til alle, og det som var av bråk foregikk på land.

Vi timet det ganske perfekt. Fikk med oss den gjeveste delen av bålet, hold ut til det ramlet sammen og vel så det, mens de som kom tidligere var gått lei og reist hjem igjen. Litt chilling ved nausta før hjem igjen i den relativt lyse sommernatta. Fabelaktig kveld i godt selskap Og som Lene så treffende sa det- ikke ofte jeg får padlet i flere timer før jeg har stått opp!

GLIMT fra Midtsommardagane i Norddal:

GLIMT fra padletur til Slinningsbålet:

Og selvsagt måtte nokken i bålgjengen ta seg en dukkert!

Vinterferie

Litt lenge siden, men ikke såååååå lenge siden vinterferien. Første tur i år med ski på beina. Det er bare helt katastrofalt altså. Men en bitteliten skitur er bedre enn ingen skitur. Eldstemann og jeg valgte å renne hele veien ned igjen til bygda etterpå. Huhei hvor det går, sier jeg bare. På bilvegen gikk det i ca 180 (føltes sånn jaffal), og i skogen var det litt hinderløype nedover, med trær som hadde tatt kvelden sist det var stom. Og lite snø sånn generelt, så skia fikk seg noen kraftige riper i sålen. Men men. Det tåler vi. Kjekt var det i allefall.

Midtsommardagane i Norddal

Det er Midtssommardagar i Norddal, og eg er blitt spurt om å være med på å halde kajakkaktivitet for born i lag med Liv Marit. Og det vil eg. Men det er først på laurdag. Fredag startar eg helga oppe på Paktarstova og konsert med Valkyrien (All Stars). Det regnar, men god musikk og lokalt øl (Tonga- kan anbefalast) kompenserte i stort monn. Litt lite publisitet om konserten i forkant så det vart ein eksklusiv konsert for dei få fremmøtte.

Laurdag vart det nokre kjekke timar på sjøen i lag med blide og spente ungar, medan det var liv og røre i nausta med sal av diverse lokalt tilvirka. Men det fekk eg ikkje med meg. Etterpå stakk eg meg litt vek og tok nokre ruller for meg sjølv. Ikkje bra, men eg kom meg stort sett rundt. Lenge sidan eg har rulla med Romanyen no, og det straffar seg.

Søndag for vi opp i Herdalen. Og det er jo alltid kjekt. Kanskje vert det ein tur på Heregga med tid og stunder og, om forma kjem seg. Vi får sjå!

Nonshaugen (966 moh), Norddal

Det er Påske og Rellingssetra i Norddal er et kjempefint turmål, men jeg må bare tilstå at jeg begynner å bli litt lei. Siden formkurva er stigende har jeg lyst på en litt mer krevende tur. Da må det bli aleine, og uten unger. Yr melder om lettere vær utover dagen, mens snøbygene kommer og går. Da er i grunn Nonshaugen et passe turmål. Skulle det bli dårlig sikt, burde det vær en grei sak å ta seg ned igjen ved å følge egne spor tilbake.

Hele familien drar i samlet (nesten) følge fram på sætra. Sjokolade og pølsepause før jeg drar alene videre oppover. Og som fryktet kommer både skodde og snøbyger, avløst av små gløtt med sikt. Jeg vet hvor jeg er, det er spor å følge, jeg har kart, mat, ekstra klær og vindsekk med så jeg kjører på.

Været letter litt på veg oppover, og Nonshaugen og Middagshesten titter frem. Jeg vurderer et lite øyeblikk om jeg skal fortsette mot Tuva, men der er jeg lite kjent og vil ikke bli sittende væfast i skoddehavet, så da blir det Nonshaugen som planlagt. Vel oppe på hagen kunne det blitt en fantastisk utsikt. I stedet får jeg noen magiske øyeblikk med sol, skodde og fjell som dessverre ikke lar seg feste til bilde, men det får så være.

Jeg velger å kjøre ned igjen via Nonsdalen. Og det er jo fint så lenge det er silkeføre og slake hellinger. Men er straks værre når jeg skal ned i bratta gjennom skogen....Det går på et vis. Jeg krysser og trør meg nedover sidelengs uten en ringeste anelse om hva som er det beste veivalget. Hofteleddsbøyeren får kjørt seg, og i skrivende stund (3 dager etter) er jeg knapt gangbar. Men, men. Når man absolutt skal velge vanskeligste vei ned så.....Uansett- det var en fin tur, men neste gang går jeg for den ordinære ruta tilbake via Rellingsetra.....

Oppover i skogen

Sikten kommer og går. Middagshesten tv. Tuva et sted oppe i skoddehavet.

Sikt. Ikke sikt.

 

Tilbakeblikk fra nedkjøringa via Nonsdalen. Nonshaugen(e) tv, Middagshesten th

Så var det nedkjøring i bjørkeskogen da..... Jeg kom ned ca midt i bildet th. Like hel. Nesten.

Med tenåringen på telttur

Det finnes utallige blogginnlegg om småbarn på tur, hvordan motivere, lokke og lure, illustrert med bilder der poden smiler fra øre til øre godt parkert opp i ei blåbærte og tulla viser stor undring over alt som kan krype og gå. Men få og ingen om tenåringer på tur. Tenåringer som ikke lenger lar seg lokke av en liten sjokoladebit, som synes at småkryp bare er ekle, og som må ha tilgang til data, speil og sminke for i det hele tatt gidde å forlate rommet. Så da er jo spørsmålet- hvordan i alle dager få tenåringen til å forlate komfortsonen sin lengst inne på pikerommet til fordel for ei natt i telt i lag med mor?

Hos oss starten bearbeidingen for vel ett år siden. Husets sjarmerende tenåring skulle endelig få ønsket sitt oppfylt  om en tur til det forjettede land- syden!-under forutsetning av at hun skulle bli med mor på telttur etterpå. For å gjøre en lang historie kort: vel ett år seinere har vi kommet til eneighet om hvor og når. Sekk pakkes, uante mengder godteri kjøpes inn, mor lover å bære alt av mat og utstyr pluss litt til, og låner til og med bort luksusliggeunderlaget sitt til prinsessen på erten. I tillegg må man jo også ha med bok og kortstokk for kosen sin del. Og speilrefelks for å dokumentere hendelsen. Så man kan trygt si sekken blei tung....

Så er det været da. Det høljer ned og bedre er det ikke meldt! Men når frøkna først har bestemt seg for å fullføre prosjekt telting, da er hun ikke til å snu. Nå eller aldri! Greitt nok. Det er oppholdsvær akkurat når vi skal sette opp teltet, ellers bøtter det ned. Men vi får gjort det vi skal utendørs likevel og det uten at tenåringen klager en eneste gang! Så er det teltkos og natta. Neste morgen er det oppholdsvær, men akk så vått i terrenget så vi gjør unna frokosten kjapt, pakker og rusler heimatt. Og tenåringen? Hun hadde i allefall kost seg littegranne på tur da. Om det frister til gjentakelse? Kaaaaaaaaaanskje.......... Ok. ingen stående ovasjoner over teltlivets gleder her altså, men jeg tipper hun koste seg mer enn hun ville innrømme.

Smoge (Synnylvsfjorden), 274 moh

På jobb er det viktig å ha det sosialt, og samstundes kanskje og være litt aktiv. Difor har vi eit tiltak som kallast for Trim & Trall. Eigentleg eit heilt genialt konsept, men det har vel vore ein tendens til at det har vore lite trim og mest trall. Men denne gongen skulle vi få til begge deler. John har dei rette kontaktane, og årets Trim & Trall tur skulle gå til Smoge i Synnylvsfjorden. Til Smoge kjem seg ein ikkje heilt utan vidare, og første delen gjekk frå Eidsdal der Lars Kjell stilte med båt, moreller og forfriskningar. Nydelig!

Når ein først er i Synnylvsfjorden og filmen "Bølgen" snart har premiere, er det jo høgaktuelt å kikke på Åkerneset i samme rennet først. Fjellpartiet alle ekspertar er samde om før eller sidan kjem til å rase ut i fjorden og skape ein kjempetsunami- dei veit berre ikkje når. (Sunnmørsposten har forøvrig laga ein utruleg bra nettartikkel om farlege fjell, blant anna Åkerneset, som er verdt å lese. Den finn du her ) Frå båten fekk vi sjå heile fjellpartiet som er i ferd med å losne- ikkje småtterier! Og i dette området ligg altså garden Me-Åk(er)nes, som vi skulle opp og kikke på. Inga buldring i fjellsida i dag så det er nok trygt. Garden ligg rundt 100 meter opp frå sjøen, og husa er plassert tett innunder ein fjellhammar og ligg så trygt som råd er i det rasfarlege terrenget. Husa er små og det er ikkje mykje å livberge seg av her oppe. Likevel har det budd 12-14 mennesker her samstundes, dei har hatt kyr, sau og dyrka korn.  I 1958 vart garden fraflytta, men om garden er aldri så ven å sjå til kan eg godt forstå dei. Meir om Me-Åkneset finn du her.

Så er det klart for å klyve opp til Smoge. Baggasjen slepp vi heldigvis å bære opp sjølve for her er det løypestreng, som seg hør og bør ein ekte Vestlandsgard. Om kondisen likevel får kjøyrd seg, er belønninga ei formidabel utsikt når vi er vel framme. For eit skue! Og betre skal det bli. Lars Kjell diskar opp med indre- og ytrefilet av hjort og tilbehør som er hjorten verdig, fortel om historia til garden, at gardshuset opprinneleg var handelshus på Stranda som vart demontert og satt opp att på Smoge i 1942 (trur eg), at dei og var lokalt postkontor ei tid og mykje anna som eg ikkje klarer å gjenfortelle. I allefall- god, mett og vel nøgd med dagen måtte eg til slutt kapitulere for behovet for kvile. I morgon er og ein dag.

Om eg synes det er gildt å vakne i eit telt på ein holme langt ute i havgapet, er det ikkje så værst å vakne på ei fjellhylle heller og sjå Hurtigruta gli forbi nedunder. Og når det vert servert ein over middels solid frukos i lag med endå meir historie er livet godt. Men vi skal vidare, forbi Vonheim, utover til Smogeli og over mot Rønneberg på Eidsdalssida. Vi tek farvel med Lars Kjell når vi er ved Smogeli og den fantastisk traktering vi fekk på Smoge, og begynn på klyvinga. Det er bratt, men vi tek det jamt. Pausar og kokar kaffi oppe ved eit vatn i Smogedalen. Nokre plukkar molter til å ta med heim, eg plukkar rett i munnen. Kjekt å vere på tur i lag! Vi fortsett over Smogereset og ned mot Rønneberg. Den siste biten er seig, men så er eventyret brått over. 24 timar med mykje inntrykk, flott natur, ein heil del trim og litt trall. Akkurat slik det skal være. Måtte neste tur bli like bra!