Vinterferie

Litt lenge siden, men ikke såååååå lenge siden vinterferien. Første tur i år med ski på beina. Det er bare helt katastrofalt altså. Men en bitteliten skitur er bedre enn ingen skitur. Eldstemann og jeg valgte å renne hele veien ned igjen til bygda etterpå. Huhei hvor det går, sier jeg bare. På bilvegen gikk det i ca 180 (føltes sånn jaffal), og i skogen var det litt hinderløype nedover, med trær som hadde tatt kvelden sist det var stom. Og lite snø sånn generelt, så skia fikk seg noen kraftige riper i sålen. Men men. Det tåler vi. Kjekt var det i allefall.

En tid for alt

Med en liten familie spredt ut over det ganske land, har vi bestemt oss for å selge vårt barndoms paradis på fjellet. Det er ikke en stor, fjong hytte i nærheten av et skianlegg, men et bittelite krypinn langt fra bilvei, og med en utedass som er i ferd med å gå ned i knestående. Her har jeg tilbragt store deler av barndommen. Helger og ferier, mer eller mindre frivillig. Men alltid med glede når jeg først var kommet frem. I sol, ruskevær, innesnødd og oversvømt. Sammen med familien eller rett og slett alene ettersom jeg vokste til. Her fikk jeg lov til å bare være meg. Ikke måtte passe inn. Pusle rundt hytteveggen. Gå turer. Legge kabal. Høre på Radioteateret: "God aften, mitt navn er Cox. Paul Cox". Etter hvert innså faderen at TV måtte til om husfreden skulle vedvare.

Jeg er blitt en racer til å måke snø på grunn av Hytta. Første mann frem må måke og jeg var stort sett først. Med en snødybde på 2-3 meter på flat mark sier det seg selv at det blir mye måking gjennom en hel vinter der vinden fort fyller igjen det man har brukt en time på å fjerne. Måking ned til hyttedøra. Måking ned til dodøra. Måking ned til vedskjuldøra. Og måking ned til isen på dammen sånn at faderen kunne borre et hull så vi slapp å smelte snø. Men noen ganger var dammen bunnfrosset, så da måtte vi til med snøsmelting likevel. En gang snødde vi til og med inne. Da lempet faderen meg ut gjennom stuevinduet som var den eneste åpningen fri for snø, og jeg den eneste som var var liten nok til å komme meg gjennom, men stor nok til å gjøre nytte for meg. Så da var det til med å grave frem døra slik at de andre kunne komme seg ut også. Jeg må ha vært en 10-12 år den gang tror jeg. Så jo- måke kan jeg. Fine trappetrinn i snøen lager jeg og.

Badeland var ikke oppfunnet på den tiden, men på Hytta hadde jeg mitt eget. Elv over svaberg med små kulper på rekke og rad. År om annet kunne vannet i elva bli lunkent av å renne over solvarme svaberg. Eller skarv som vi kaller det- svaberg er liksom mer ved sjøen. Men jeg badet nå uansett vanntemperatur og klarte ikke alltid vente til all snøen var smeltet rundt dammen ved Hytta.

Minnene dukker opp ettersom ryddingen skrider frem. Etterhvert kommer barna mine opp også,  slik at jeg får vist frem herligheten. Hytta gjør ikke videre inntrykk, til det er de vokst opp med en helt annen standard enn meg. Men de synes det er flott å se likevel. I dagene som kommer koser vi oss. Vi tar et kaldt bad i favorittbadekulpen, går opp til Værmulen og Skjelviksutsikten og ser hvordan Folgefonna brer seg som en hvit kappe på fjellene over fjorden på andre siden. Favoritturen framfor noen. Jeg må selvfølgelig vise frem Bersåvatnet også, og forteller om all fisken vi har fått på garn her oppe, og hvor skiløypa går om vinteren.

Men nå er altså tiden kommet for å ta farvel med bardommens paradis. Vi har ryddet, vasket og kastet i flere dager. Noen få ting tar vi vare på- som 1.premien jeg fikk i et skirenn som 5-åring. Jeg ante ikke en gang at jeg deltok......Men den gamle Amerikagyngestolen får stå. Den er ikke verdt å få kink i ryggen av. Det er vemodig, men godt endelig å få tatt en beslutning. Mest sansynlig vil ikke Hytta overleve overgang til ny eier. Til det er dagens krav til hytte blitt for store. Men uansett vil minnene være der. Et sted i mitt hjerte. For alltid.

Takk for alt!

♥

Nonshaugen (966 moh), Norddal

Det er Påske og Rellingssetra i Norddal er et kjempefint turmål, men jeg må bare tilstå at jeg begynner å bli litt lei. Siden formkurva er stigende har jeg lyst på en litt mer krevende tur. Da må det bli aleine, og uten unger. Yr melder om lettere vær utover dagen, mens snøbygene kommer og går. Da er i grunn Nonshaugen et passe turmål. Skulle det bli dårlig sikt, burde det vær en grei sak å ta seg ned igjen ved å følge egne spor tilbake.

Hele familien drar i samlet (nesten) følge fram på sætra. Sjokolade og pølsepause før jeg drar alene videre oppover. Og som fryktet kommer både skodde og snøbyger, avløst av små gløtt med sikt. Jeg vet hvor jeg er, det er spor å følge, jeg har kart, mat, ekstra klær og vindsekk med så jeg kjører på.

Været letter litt på veg oppover, og Nonshaugen og Middagshesten titter frem. Jeg vurderer et lite øyeblikk om jeg skal fortsette mot Tuva, men der er jeg lite kjent og vil ikke bli sittende væfast i skoddehavet, så da blir det Nonshaugen som planlagt. Vel oppe på hagen kunne det blitt en fantastisk utsikt. I stedet får jeg noen magiske øyeblikk med sol, skodde og fjell som dessverre ikke lar seg feste til bilde, men det får så være.

Jeg velger å kjøre ned igjen via Nonsdalen. Og det er jo fint så lenge det er silkeføre og slake hellinger. Men er straks værre når jeg skal ned i bratta gjennom skogen....Det går på et vis. Jeg krysser og trør meg nedover sidelengs uten en ringeste anelse om hva som er det beste veivalget. Hofteleddsbøyeren får kjørt seg, og i skrivende stund (3 dager etter) er jeg knapt gangbar. Men, men. Når man absolutt skal velge vanskeligste vei ned så.....Uansett- det var en fin tur, men neste gang går jeg for den ordinære ruta tilbake via Rellingsetra.....

Oppover i skogen

Sikten kommer og går. Middagshesten tv. Tuva et sted oppe i skoddehavet.

Sikt. Ikke sikt.

 

Tilbakeblikk fra nedkjøringa via Nonsdalen. Nonshaugen(e) tv, Middagshesten th

Så var det nedkjøring i bjørkeskogen da..... Jeg kom ned ca midt i bildet th. Like hel. Nesten.

Sulavardane (776 moh)

Yr melder finevær og eg er gira på tur. Gjerne ein fin, men lett topptur i Sunnmørsalpane. Eg spør meg rundt, men anten skal dei på jobb, har andre planar eller er sjuke. Ikkje er eg gira på å gå tur i ukjent lende aleine heller, so what to do? I det eg er i ferd med å skrinlegge heile toppturen tikkar det inn ei melding frå Kenneth- bli med på Sulavardane? Oh yes! Invitasjonen kunne ikkje vore meir beleilig!

Eg ser bort på Sulavardane frå stoveglaset kvar dag, men har enno ikkje vore der på vinteren. På avstand ser Sula rimelig kjedelig ut og slår meg ikkje som noko topptureldorado. Men så feil kan ein ta. Vi startar på Eikrem og følg vegen oppover mot Rollonhytta. Eg var her på bar bark i jula, ein flott tur det og, men no når det heile er dekt med snø ser eg kor vakkert her eigentleg er. Furuskog, åpne glenner og mjuke, runde fjellformasjonar slik eg er vand med heimefrå. Føret lovar godt. Fin og fast såle i botn, pudder oppå. Vi tar det jamt og roleg, pausar litt ved Rollonhytta før vegen vidare fortsett i åpent lende og skog går over til å verte fjell.

Vi er ikkje komme langt før utsikta vert formidabel. Vi ser nesten heile Sunnmøre! Alpine toppar, hav, snø og påskesteming- kan det bli betre? Mot Rundehornet vert det litt brattare, men vi tek det roleg så det går greitt. I siste slakke bakken mot Sulavardane tek vinden godt tak, og oppe med varden kjennes lufta som kvasse nålestikk. Fort av med fellene, på med skia og nett att.

Når eg no først skal teste randoneeski for aller fyrste gong kunne eg nesten ikkje fått det meir optimalt. Litt fokksnø øverst, men ellers finfine forhald, passe bratt og kyndig selskap. Kenneth tipsar og eg konsar. Huhei kor det går! Men gud hjelpe meg kor det svir i låra. Eg må stoppe både tidt og ofte, men heldigvis er Kenneth av den tolmodige typen og eg kjem meg heilberga ned att.

Sula har fått seg ei stjerne etter denne turen. Kort veg heimefrå, overkommeleg både bratt og langt, og ikkje minst ein formidabel utsikt kor du enn måtte snu deg. Her kjem eg heilt klart attende- eg må berre trene litt meir i bakke først.....

Takk for turen Kenneth- eg vert gjerne med på fleire :)

Flott furuskog oppover mot Rollonhytta

Rollonhytta tv, og Kenneth med Sunnmørsalpane i bakgrunnen th

Mot Rundehornet

Mot nord og Ellingsøyfjorden tv, vestover og padleparadis th

High as a Kite (?)- nokon tek snarvegen oppover tv, og teambilde th

Padleparadis er lekkert også sett frå denne vinkelen.

Godøya midt i bildet med Vigra i bakgrunnen, Giske tv og Erkna lengst ute og tv.

Bak og til høgre for varden: Lepsøya, Haramsøya, Skuløya.

Greie toppturar i fleng nordover tv, og pause på veg nedatt ved Taustuhytta th.

Eitrefjell (Ørsta)

Therese er på når det gjelder treningsturer. Denne gangen med ski og telt av typen lavterskel, men passe langt og bratt nok til at de mindre spreke av oss (undertegnede) får blodpumpa i gang likevel. Vi starter med utgangspunkt på Bondalseidet og følger oppkjørt løype innover og oppover. Det går jevnt og trutt oppover, men 20 kg på ryggen merkes. Riktignok ikke så mye som forventet, men det innbyr ikke til noe tempo akkurat. Vi finner en passe fin leirplass oppe ved Korsvatnet. Håpet er å våkne til finvær og utstyn mot Hjørundfjorden og alle dets herligheter neste dag, men først er det mat og kos rundt bålet.

I løpet av natta blåser det litt opp. Så går det over til snø og litt mer vind, før væromslaget er komplett med vind og regn. Så mye for den planlagte frokostutsikten! Mens Anders og Therese må tidlig opp for å rekke vakta i skitrekket, ser Linda og jeg ingen grunn til å haste avgårde. Vi tar livet med ro, og innen vi er klare for avmarsj er været blitt nesten greitt.

Nedover går det overraskende bra for oss begge. Linda med pulk og jeg med tung sekk. Det hjelper såklart med nyoppkjørt løype, men ingen av oss ramler og det gir plusspoeng. Jeg og nyskia (Åsnes Nansen) blir stadig bedre venner på vegen nedover, og når jeg har avtalt å møte resten av familien i skitrekket er det fjellskia som blir med. Etter 2-3 timer i barnebakken og testing av telemarkformen (kan bli bedre) har skrotten fått sitt og sinnet påfyll. Konklusjonen er at formen er stadig stigende, men med potensiale til å bli bedre. Og at 24-timerstur konseptet fungerer til fjells også!

Takk for herlige timer i lag! Det gledes til neste tur :) Men spørs om jeg ikke snart må legge inn en padletur først......

Tempelet/Vardan (963 moh)

Finn.no er eit skattekammer for slike som meg, og jaggu har eg ikkje klart å finne eit par flett nye Åsnes Nansen ski til ein billig penge. Rett nok befinn dei seg i Trondheim, men eg har då kontakter som er innom byen av og til, og før eg visste ordet av det stod dei klare til avhenting på Sunndalsøra.  Som eg likevel frekventerer med jamne mellomrom. Avtale om henting av ski kombinert med tur vart etablert, nye bindingar og utstyr vart pakka og så var det klart for helg på Øra, som dei lokale seier. 

Litt sein start på laurdagen til den heilt lange turen fordi eg først måtte innom sportsbutikken å få montert bindingar på, så vi såg oss ut ein enkel tur. Med utgangspunkt i skianlegget på Børset, tok vi trekket opp og sikta oss inn på Tempelet. Passe langt og oppkjøyrt trase. På med fellar and off we go.

Skia verkar akkurat så gode som eg har blitt tipsa om. Og ettersom kondisen er betre i år enn i fjor på same tid, er det ikkje så værst i motbakkane heller. Det eg derimot ikkje hadde tenkt på var å plastre hælen før vi for, så opp den siste bakken kjende eg på gnagsår. Urutinert og unødvendig! Det var surt og kaldt oppe ved Tempelet så vi knipsa nokke få bilder og for ned att til skianlegget for å lunsje. Finfin plass å sitte medan folk hylte forbi nedover.

I løpet av dagen har pudder gått over til kram snø, og når skiferdigheitene er slik dei er-det er trass alt sesongens første tur-går det smått med meg nedover. Skia er det ingen ting å seie på jaffal, dei svingar som berre det. Her er det berre ein ting som skal til og det er trening. Men det skal ikkje stå på utstyret!