Med tenåringen på telttur

Det finnes utallige blogginnlegg om småbarn på tur, hvordan motivere, lokke og lure, illustrert med bilder der poden smiler fra øre til øre godt parkert opp i ei blåbærte og tulla viser stor undring over alt som kan krype og gå. Men få og ingen om tenåringer på tur. Tenåringer som ikke lenger lar seg lokke av en liten sjokoladebit, som synes at småkryp bare er ekle, og som må ha tilgang til data, speil og sminke for i det hele tatt gidde å forlate rommet. Så da er jo spørsmålet- hvordan i alle dager få tenåringen til å forlate komfortsonen sin lengst inne på pikerommet til fordel for ei natt i telt i lag med mor?

Hos oss starten bearbeidingen for vel ett år siden. Husets sjarmerende tenåring skulle endelig få ønsket sitt oppfylt  om en tur til det forjettede land- syden!-under forutsetning av at hun skulle bli med mor på telttur etterpå. For å gjøre en lang historie kort: vel ett år seinere har vi kommet til eneighet om hvor og når. Sekk pakkes, uante mengder godteri kjøpes inn, mor lover å bære alt av mat og utstyr pluss litt til, og låner til og med bort luksusliggeunderlaget sitt til prinsessen på erten. I tillegg må man jo også ha med bok og kortstokk for kosen sin del. Og speilrefelks for å dokumentere hendelsen. Så man kan trygt si sekken blei tung....

Så er det været da. Det høljer ned og bedre er det ikke meldt! Men når frøkna først har bestemt seg for å fullføre prosjekt telting, da er hun ikke til å snu. Nå eller aldri! Greitt nok. Det er oppholdsvær akkurat når vi skal sette opp teltet, ellers bøtter det ned. Men vi får gjort det vi skal utendørs likevel og det uten at tenåringen klager en eneste gang! Så er det teltkos og natta. Neste morgen er det oppholdsvær, men akk så vått i terrenget så vi gjør unna frokosten kjapt, pakker og rusler heimatt. Og tenåringen? Hun hadde i allefall kost seg littegranne på tur da. Om det frister til gjentakelse? Kaaaaaaaaaanskje.......... Ok. ingen stående ovasjoner over teltlivets gleder her altså, men jeg tipper hun koste seg mer enn hun ville innrømme.

Time Out

Mykje jobb og anna spetakkel har no resultert i at det har blitt alt for lite leik på Alnes i år. Og surfepremiere på Alnes vart for meg så seint som 10.september. Kor eg hadde sakna dette! Tilbake til lange dagar på jobb satt eg og spekulerte på korleis eg kunne klare å klemme ei surfeøkt inn mellom tidsfristane. To sjeler- ein tanke. Melding om kanonforhald på Alnes tikka inn frå Lene. På tide med ein Time Out- arbeidsoppgåvene forsvinn ikkje og hus og heim får klare seg sjølv - no er det berre å prioritere dei viktige tinga her i livet!

Oppmøte kl. 17.00 på Alnes. Gutane kan ikkje så vi må klare oss sjølve. Og det er vi faktisk fullt i stand til. Sjølv om det har blitt lite surfing i år kjenner eg at eg blitt merkbart tryggare. Eg klarer å styre surfen betre, tør meir, og finst ikkje redd for å gå rundt. Eg klarer til og med nesten å rulle meg opp att på vranga. Litt vanskelig å fange surfen, men vi får nokre fine kvar. I ein og ein halv time har vi bølgene for oss sjølve, det held. Då er vi passe sliten og vel fornøgde begge to. Og vi konkluderer med at surfing på Alnes gjer godt for eit slitent kontorhaude.

Erfaringsmessig vert bileta eg tar frå slike surfeøkter heller dårleg. Og kvifor ta bilete når ein i staden kan ha det kjekt? Så denne gongen vart det berre nokre få.

Rundkast på Alnes

Om det er feilprioritering, konfirmasjon eller mye jobb som er åraken har jeg ikke fått tid til å fundere så mye på ennå, men saken er den at jeg ennå ikke har padlet på Alnes i år..... Hoddevika er helt fantastisk altså, men Alnes er noe helt for seg selv. Og når jeg endelig får muligheten hiver jeg meg selvsagt med! Det er meldt lange perioder og forholdsvis mye energi, så jeg er spent, men det ser faktisk overkommelig ut i virkeligheten. Jadda- her er det bare å spenne fast hjelmen og satse på at kroppen husker hva den skal gjøre, og i størst mulig grad koble ut hjernen. Det er nok det de gjør basehopperene også vil jeg tro- ellers hadde de vel hatt vett nok til å la det være....

Kort fortalt: der er ikke noe å si på surfen. Den fanger jeg rimelig greitt og får noen fine surfer, sjøl om det blir en del bom også. Det er avslutningen som er problemet. Bølgene reiser seg bratt før de bryter- og før jeg har fått sukk for meg ligger jeg i vannet og aner ikke hva som er opp eller ned. Og ikke fader om rulla sitter. Ut av kajakk, henge på bølgene og sloss litt med strømmen til jeg blir spylt på land igjen, tømme kajakk og prøve å kjempe seg ut igjen forbi de bratte brenningene. Det er ikke alltid det går det heller. Men her er det bare å ikke gi opp og prøve igjen. Og igjen. Sjøl om jeg egentlig er alt for sliten.

Lene imponerer og ruller seg opp igjen gang etter gang, og Kenneth ser ut som om han storkoser seg. Nei- her er det bare å slutte å tenke på alt jeg ikke får til, men heller prøve å kose meg litt jeg og. Og det gjør jeg. I to stive timer. Da er vi sånn passe gåen alle mann (noen mer enn andre...) og gir oss for kvelden. Det er mye gøy man kan gjøre på fritiden altså, men jeg tror surfing på Alnes tar kaka. Og neste gang sitter rulla (sier jeg til meg selv).

Elg i solnedgang

Kaputt etter lange dager på jobb fikk jeg akutt behov for frisk havluft. Kanskje litt fotosafari på Alnes er tingen? Men sliten og umotivert orket jeg ikke annet enn å sette meg ned, myse utover og sukke tungt. Men det er når man minst venter det at motivene dukker opp. Når jeg bare sitter der og glor egentlig. Energien kommer tilbake og kamera blir plukket frem igjen. Klisjebilder DeLux. Men det driter jeg i. Det gjorde godt for sjelen.

Smoge (Synnylvsfjorden), 274 moh

På jobb er det viktig å ha det sosialt, og samstundes kanskje og være litt aktiv. Difor har vi eit tiltak som kallast for Trim & Trall. Eigentleg eit heilt genialt konsept, men det har vel vore ein tendens til at det har vore lite trim og mest trall. Men denne gongen skulle vi få til begge deler. John har dei rette kontaktane, og årets Trim & Trall tur skulle gå til Smoge i Synnylvsfjorden. Til Smoge kjem seg ein ikkje heilt utan vidare, og første delen gjekk frå Eidsdal der Lars Kjell stilte med båt, moreller og forfriskningar. Nydelig!

Når ein først er i Synnylvsfjorden og filmen "Bølgen" snart har premiere, er det jo høgaktuelt å kikke på Åkerneset i samme rennet først. Fjellpartiet alle ekspertar er samde om før eller sidan kjem til å rase ut i fjorden og skape ein kjempetsunami- dei veit berre ikkje når. (Sunnmørsposten har forøvrig laga ein utruleg bra nettartikkel om farlege fjell, blant anna Åkerneset, som er verdt å lese. Den finn du her ) Frå båten fekk vi sjå heile fjellpartiet som er i ferd med å losne- ikkje småtterier! Og i dette området ligg altså garden Me-Åk(er)nes, som vi skulle opp og kikke på. Inga buldring i fjellsida i dag så det er nok trygt. Garden ligg rundt 100 meter opp frå sjøen, og husa er plassert tett innunder ein fjellhammar og ligg så trygt som råd er i det rasfarlege terrenget. Husa er små og det er ikkje mykje å livberge seg av her oppe. Likevel har det budd 12-14 mennesker her samstundes, dei har hatt kyr, sau og dyrka korn.  I 1958 vart garden fraflytta, men om garden er aldri så ven å sjå til kan eg godt forstå dei. Meir om Me-Åkneset finn du her.

Så er det klart for å klyve opp til Smoge. Baggasjen slepp vi heldigvis å bære opp sjølve for her er det løypestreng, som seg hør og bør ein ekte Vestlandsgard. Om kondisen likevel får kjøyrd seg, er belønninga ei formidabel utsikt når vi er vel framme. For eit skue! Og betre skal det bli. Lars Kjell diskar opp med indre- og ytrefilet av hjort og tilbehør som er hjorten verdig, fortel om historia til garden, at gardshuset opprinneleg var handelshus på Stranda som vart demontert og satt opp att på Smoge i 1942 (trur eg), at dei og var lokalt postkontor ei tid og mykje anna som eg ikkje klarer å gjenfortelle. I allefall- god, mett og vel nøgd med dagen måtte eg til slutt kapitulere for behovet for kvile. I morgon er og ein dag.

Om eg synes det er gildt å vakne i eit telt på ein holme langt ute i havgapet, er det ikkje så værst å vakne på ei fjellhylle heller og sjå Hurtigruta gli forbi nedunder. Og når det vert servert ein over middels solid frukos i lag med endå meir historie er livet godt. Men vi skal vidare, forbi Vonheim, utover til Smogeli og over mot Rønneberg på Eidsdalssida. Vi tek farvel med Lars Kjell når vi er ved Smogeli og den fantastisk traktering vi fekk på Smoge, og begynn på klyvinga. Det er bratt, men vi tek det jamt. Pausar og kokar kaffi oppe ved eit vatn i Smogedalen. Nokre plukkar molter til å ta med heim, eg plukkar rett i munnen. Kjekt å vere på tur i lag! Vi fortsett over Smogereset og ned mot Rønneberg. Den siste biten er seig, men så er eventyret brått over. 24 timar med mykje inntrykk, flott natur, ein heil del trim og litt trall. Akkurat slik det skal være. Måtte neste tur bli like bra!