GLIMT...........fra hav og fjell og litt til

26. mars 2013

Børsetkjerringa (1009 moh)

Det er palmesøndag, været er fremdeles strålende og jeg har fortsatt ungefri. Klart vi skal på tur i dag og! Ann forsikrer meg om at turen i dag er lett og kort, siden jeg ymtet frempå om en snill tur etter dagen i går - "....vi tar tilogmed skitrekket opp til der vi starter å gå", sier hun. Håpet er lysegrønt og jeg sluker agnet.

Rett nok er turen kort og stigninga mindre, men når høydemetrene skal fordeles på et relativt kort antall kilometer, betyr det nokså jevn og tidvis bratt stigning. Dessuten kjenner jeg det godt i låra etter turen til Trolltinden. Men opp skal vi, og opp kom vi. Litt kos med bål og greier før vi renner ned igjen.

Klok av skade beholder jeg fellene på til vi er nede ved oppkjørte løyper. Det er utrolig mye lettere å ha kontroll på skia når de ikke går så fort- ingen knall og fall selv om føret er like ille som dagen forut. Litt lavere kulhetsfaktor med feller på NEDOVER, men nå er ikke jeg den som ser kulest ut på ski uansett....

Så er det kveld, og det bærer hjem igjen til jobb og hverdag, men hva gjør vel det når jeg har hatt den bratteste, mest solrike og spreke helga til fjells på lenge!! Takk for ei kjekk helg med fine TOPPturer og flott følge!!






Trolltinden er den lille trekanten i horisonten sånn ca. litt tv for midt i bildet.


25. mars 2013

Trolltinden (1347 moh)

Far har tatt ungane med på koietur i lag med ein heil haug andre fedre og barn, det er palmehelg, gode meldingar og eg tek straka vegen til Sunndalsøra. Her skal det tinderanglast!

Laurdagen startar gneistrande kald. Ann, Trygve og eg kjøyrer til Jordalsgrend og vidare oppover ein heller tvilsom, islagd veg. Trygve sit bak og kjem med oppmuntrande kommentarar, Ann tviheld i rattet og fokuserer på vegen, og eg håper vi kjem langt nok opp slik at vi sparer høgdemetrer. Og det gjer vi!

Fjellskia får fellar på og vi set kursen oppover mot Trolltind. Stigninga er jamn og grei. Litt på kanten reint kondismessig, men det er berre å ta det med ro og gå sikk sakk oppover. Trygve viser veg. Pause når vi har nådd opp i Trollbotn. Eg tek gruppebilde medan dei to andre diskuterer høgt ikring konflikten mellom Israel/Palestina. Kranglefantane vert på ingen måte einige, og vi fortsett i staden oppover.

Og så kan vi brått sjå sjølvaste Trolltinden. Sååååå bratt ja.......det hadde eg ikkje rekna med...... "Neida, vi tek av oss skia og går det siste stykket til fots", forsøker Ann å roe meg med. "Det går så fint så". På veg bort til foten av toppen tenkjer eg at dette - dette vert eit blodslit.....

Utruleg nok gjekk det heilt greitt. Ein fot framfor den andre- eit steg av gongen. Ikkje sjå for mykje ut til sidene eller bakover igjen, berre sjå på trinna i snøen der eg skal sette foten. Sakte og konsentrert. Og så når eg toppen! Her er det utsikt over heile verda- nesten. Og verdt alt slitet- Juhuuuuu!

Eg er høg på meistringsfølelse og utsikt heilt til eg innser at eg skal same vegen ned att....Ned frå sjølve tinden er den minste utfordringa.... Snøen har fokka seg, det er gjennomslagsføre og ploging er umogeleg, eg har ikkje randoneé og det er sikkert 14 år sidan eg sist kjøyrde net ei bratt fjellside på fjellski......

Kortversjonen er at eg kom meg ned. Heil og fin, utan beinbrot eller andre skader. Til slutt.

Takk for ein utruleg fin tur, og tolmod med meg i bakkane ned att :)








Foto: Trygve







17. mars 2013

Småheiane

Jeg har lenge sett meg ut Frostatind som et høvelig turmål som passer både for små og store. Idag var det brukbart vær,Frostatind var målet og avtalen var at blir det for lang for små bein, stopper vi før.

Ved parkeringsplassen oppe ved Storsætra var det dags for smøring- vanskelig siden det er våt, kram snø. Vi (dvs. jeg) går for litt universalklister midt på. Bakglatt- ungene vil ha mer feste. De får en dose til. Skia lugger.....Javel, vi har i det minste feste og fortsetter videre til vi er kommet opp de første bakkene med oppkjørte løyper. Så bærer det avgårde utenfor opptråkket spor. Her var ikke snøen våt lenger, men tørr. Og kladdene under skia når uante høyder. Vi finner ut at det tross alt er bedre å gå med litt kladder under skia, enn å ha  det bakglatt oppover alle bakken, og labber i vei videre.

Minsta holder godt tempo oppover. Nå ser vi nesten Frostatind, men vinden har økt på og det er skikkelig surt. "Her er det nordpol", mener minsta og sikter til været. Vi går bort til varden på Småheiane, og bestemmer oss for å snu. Vi skal tross alt kose oss. Det værste klisset under skia fjernes før vi renner ned igjen et lite stykke og finner ei stor furu vi raster under.

Resten av nedturen går som en lek, og konklusjonen til minsta er at neste gang, ja da skal vi på toppen av Frostatind. Så lenge det ikke blåser!







Tilbake til hverdagen.....