GLIMT...........fra hav og fjell og litt til

17. april 2022

Rotevassætra og Vassteinvatnet

 Det som kunne teikne til å bli ei grå og våt påske, snudde brått om og vart ei veke med strålande solskinn. Av og til er det godt når véret snur om, og det må ein nytte. Dei siste åra har det vorte heller lite skigåing på meg, og når det først både er snø og sol samstundes falt valet på skitur framfor padling.

Ytterst ute i havgapet har snøen smelta bort, men ein dryg halvtimes køyring unna ligg framleis godt med snø. I overgangen mellom Ørsta og Volda er det Stikk Ut tur innover Vadsteindalen til Rotevassætra. Turen er av typen lettgått, og akkurat det vi treng.

Klar for tur!

Slakt og fint terreng. Heldigvis, for føret var noko dritt!

Rotevassætra.

Pause ved Rotevassætra. Det er heitt i sola og skarpt lys! Alltid nokke å klage på!


Føret er håplaust for oss utan felleski. Våt og tung snø og det er korkje glid eller godt feste. Passe sliten i armane konkluderer vi med at Rotevassætra er lang nok i dag. Men vi har litt lyst å sjå oss om litt meir, og satsar på at vi kjem oss lengre neste dag.

Dag 2 inne ved Rotevassætra. Ungdommen insisterer på å gå til endes på løypa og tilbyr seg å bære sekk for å sikre at mora ikkje snur.

Vassteinvatnet. Aldeles nydeleg. Her kjem vi garantert attende.

Dagens rasteplass ved Vassteinsætra. Sætrevatnet lenger nede.


Sjølv om føret var like elendig som dagen før, var motivasjonen større. Skisporet var lagt vidare frå Rotevassætra og heile vegen inn til Vassteinvatnet. Litt meir stigning denne biten, men overkommeleg. Utsikta ned mot Vassteinvatnet var verdt alle motbakkane - fantastisk vakker, og planar om teltturar til sommaren vart umiddelbart sådd. Vi gjekk til enden av vatnet og fann ein pausestein med utsikt ned mot Sætrevatnet. Litt sur vind så vi sat ikkje so lenge før vi snudde nasen heim att.

Denne turen kjem nok inn på favorittlista mi for vinterturar. Her er lettgått, opptrakka og vakkert. I tillegg er det flust av mogelege teltplassar langsmed både sommar og vinter, der ein lett kan stikke seg vekk utan å måtte gå så langt. Vi kjem heilt sikkert att!!




15. april 2022

Selsomt på Grasøyane

Som vanleg kjem fredningstida på Grasøyane brått på. Ofte er det fint å dra utover i Mars, men det har vore vind, og regn og snø om kvarandre. Og litt triveleg på tur må det no være. Og trygt. Og lovleg. Frå 15 april - 15 august er det ilandstigningsforbod der ute, og i år var dette i påska. Med 4,5 km rett ut i havet er det er mykje som skal klaffe for ein slik tur. Det bør ikkje blåse for mykje (har ikkje lyst å ende opp på Island), bølgehøgden bør være handterbar (kan fort verte mykje og stor sjø etter vekevis med vind), ein må være fleire i lag (ingen solotur dette og ikkje egna for uarfarne), ein fridag gjer seg, og så må det altså ikkje være fredningstid det ute.

Eg skulle rett nok jobbe i påskeveka, men med litt fleksitid og høvelege vérmeldingar låg det tilrette for ein tur i påska likevel. Lene fekk med seg Øystein óg - kjekt med nye padlebekjentskap og trygt å være fleire. Øystein var ekstra klar for tur, med ein heilt flett ny P&H Cetus som han akkurat rakk å plukke med seg på vegen.

Lene og Øystein. 
 
Utover vart det lite bilder på meg. Med mobilkamera i eit ikkje 100% sikkert vanntett etui, frisk sjøgang og lite lysten på å bli sjøsjuk, så eg lot eg det være. Men sjølv om eg må konsentrere meg for ikkje å bli sjøsjuk synes eg det er det artig med havpadling når det er slik likevel.

På denne tida av året er det ofte høve til å sjå sel ute ved Grasøyane. Selen er nokså sky og forsvinn så fort dei får ferten av oss, så vi valgte å nærme oss kolonien med vinden i mot denne gongen. Det skulle betale seg!
Er selen der eller ikkje? Øystein og Lene speidar.

Jaudå! Mykje dyr faktisk!

Men ikkje spesielt lette å skille frå steinen den ligg på.

Vi er oppdaga! Nokre av dei største dyra (hannene mest truleg) går i vatnet.

Jasså! Kva dokke vil?

Den største av dei viser fram brystkassa, snøftar høglytt og dykker ned i sjøen med eit plask. Eg antek det er for å gi beskjed om at dette er hans område - ikkje vårt. Dette gjentek han fleire gonger, medan ungdommen har plassert seg i trygg avstand bak oss. Vi er rett og slett omringa! Dei har kontroll på oss, medan vi aldri veit kor dei dukkar opp neste gong. Vi ligg lenge slik og observerer kvarandre på avstand, før svolten gneg og det er på tide med ein beinstrekk.

Grasøyane fyrstasjon.

Godt tilrettelagt for kajakkparkering her!

Lene har nett hatt bursdag. Det feirast med å innvie den nye samanleggbare og padlevennelege kvistbrennaren ho har kjøpt seg!

Kokekaffi, kaker og kringler. Fint skal det være!

Som alltid er det kjekt med litt rekognosering.

Fyr er berre so vakre!!

Heimvegen tenkte vi å legge på nordsida i retning Fløraunden. Eigentleg var det meldt at sjøen skulle legge seg utover dagen, men det gjaldt visst ikkje dønningane som kom frå nordvest. Det vart berg-og-dalbane sidelengs eit stykke før eg kjende at no er det berre å sette kursen inn mot havna att, så eg ikkje vert sjuk. Fløraunden får være til neste gong. Artig å padle i unnabakke heile vegen inn, sjølv om min indre gyro får køyrt seg! Det er noko heilt spesielt med slik havpadling.

Vel inne i havna att er vi vel fornøgde alle mann! Full uttelling på alle tenkelege måtar. Og Øystein var vel fornøgd med ilddåpen til Cetusen og! Takk for tur og godt selskap!

10. april 2022

Frostatind (807 moh) - endelig!!

Véret har vore ustabilt store delar av vinteren, og påskevéret ser heller labert ut i følge meldingane. Då må ein faktisk nytte høvet når det byr seg - sjølv om det betyr tur etter jobb og eldgamalt (og tungt) utstyr raska saman i farta, fordi mitt eige ikkje befinn seg på same plass som meg sjølv. Skredfaren er stor på Sunnmøre no, så vi gjekk for ein trygg og enkel tur som eg har hatt mål om ganske lenge, nemleg Frostatind i tidligare Skodje kommune.
Knallfint vér og framleis optimist trass tungt utstyr. Fotot: Lene

Det er heitt opp bakkane. Og tung nysnø. Heldigvis er det trakka oppover.

Ingen ting å seie på utsikta!

Toppen i himmelsjå? NOT! Her er det berre å bite tenna saman, ignorere gnagsår og gå så lenge ein har krefter i skrotten.

Det er no heldigvis lettgått terreng då. Sjølv om eg byrjar å kjenne det i beina.

Tilbakeblikk.

Utsikt frå toppen! Upåklageleg, men j....kla kaldt!! Og Lene traff kjentfolk!

Det vert sjølvsagt utnytta! Foto: Kjell Lennart Nygård

På veg ned att. Fantastisk lys som ein berre må forsøke å ta inn (og gir ein velsigna pause til låra)

Og slik ser det ut frå varden med bra zoom på kamera når Lene og eg renn nedover. Foto: Kjell Lennart Nygård

Føret er heilt fantastisk og lyset magisk! Vi pausar og mannar oss opp til den (vonleg) beste delen av nedkøyringa.

Og slik ser det ut der vi står og funderer på løypevalget ned.....Foto Kjell Lennart Nygård

Ingen av oss er i veldig god form for tida, og med lånt utstyr var planen eigentleg berre å gå så langt som vi orka. Toppen var ikkje det eigentlege målet, men det å være ute og nyte. Vi (dvs Lene) valgte ei rute som passar betre for oss med fjellski. Jamn stigning gjer seg. Dessutan fekk vi fjellet meir for oss sjølve - ekstrabonus spør du meg! Litt våt og tung nysnø oppover, men det og går greitt når nokon har trakka i forvegen. Og nedkøyringa - for ein draum! Sving på sving på sving -  sjølv med rusten telemarkteknikk gjekk det bra! Og gud kor gøy!!!

Dette vart ein tur av dei heilt sjeldne trass i tungt utstyr frå midten av 90-talet, utrena legger og lår, gnagsår og bitande kulde på toppen. Og ein tur eg heilt sikkert kjem til å gjere på nytt! Kan anbefalast på det varmaste!!


Takk for turen Lene!

26. mars 2022

På tur med NDK Pilgrim

Eg driv og testar ulike kajakkar for tida. Playen er fin den altså, men det hjelp ikkje å være slank og fin om det likevel er noko som manglar. Eg saknar rett og slett betre kontakt med kajakken, og om eg slepp å drive på med padding og tilpassing i stort omfang, går eg heller for ein ny om eg finn ein som passar meg betre.

Heldigvis for meg har klubben ein relativt bra utval av kvalitetskajakkar eg kan teste. Og NDK Pilgrim er ein av dei. I utgangspunktet ein båt som er litt liten for min eh....vektklasse, men det finst ein større versjon - Pilgrim Expedition - eg er meir interessert i. Men man tager hva man haver, og bortsett frå lengda (480 mot 519) cm er mykje likt.

Litt spent er eg før eg legg ut frå klubbnaustet. Den er jo noko kortare enn Roamnyen som eg hadde tidligare, men slankare og har mindre spring. Det eg er aller mest spent på er farten.

Vindstille og lekkert utforbi klubbnaustet.


Det er noko med gamal kjærleik - det kjennes godt å sitte i ein NDK kajakk att. Dvs sittekomforten til NDK kan diskuterast - den passar ikkje mi ræv - men bytte av sete er alltid ei moglegheit.

Eg klarer såvidt å smette ut og inn av cockpit, som på std Pilgrim er kortare enn vanleg. Det går med litt konstentradjon og stille farvatn, men neppe i bølger. Men så kan no Pilgrim Expedition bestillast med lang cockpit som nok er det beste alternativet om ein ikkje er spesielt liten og nett.


Bondestokksundet

Det er ikkje spesielt mykje vind, men i byrjinga av turen er det eit jamt drag i lufta. Kajakken verkar å være lite vindpåvirka, men det er mogeleg det endrar seg når vinden aukar på. Eg hadde knapt ute skegen på heile turen - sjølv med sidevind og strøm på enkelte parti. Ikkje at eg opplever Playen som spesielt vindpåverka, men eg må stort sett ha skegen ute når det er litt drag i lufta. No låg er relativt djupt i vatnet då, og er kanhende ein del av forklaringa.


På utsida av Gullura. Her ser vi i retning Leinøya.

Pilgrimmen verkar å være vesentleg lettere enn Romany å drive framover. Om den ikkje nødvendigvis går så myke fortare, brukar eg mindre energi. Når eg prøver å dra på litt har den ein tendens til å grave seg litt ned med baugen. Her har nok tyngda min ein del å seie vil eg tru.

Gullura. Om det finst gull her er vel heller tvilsomt...Her tenkjer eg å teste rulla på heimveg.

Eg skal ta meg ein runde rundt Kvitøya og nytte høvet til å bli litt betre kjend i området i same slengen.  Eg er på stadig leit etter alternative leirplassar utan at eg fann så himla mykje denne gongen heller. Men her er potensielt mange fine plassar å dykke!!

Kvitøya rett forut

Kvitøya er større einn ein trur. Det tek tid å komme seg rundt.

Over halvvegs på turen og framleis nøgd med Pilgrimmen.

Tilbake i retning Gullura.

Beinstrekk på yttersida av Gullura. Kaffi og Unni sine aniskringler gjorde godt.

Etter ein betre lunsj er det på tide å teste rulla med Pilgrimmen som etter rykta skal være enkel å rulle. 5 grader i vatnet så her er det berre å glede seg....! Og jau - den ER grei å rulle. Vesentleg lettare en Romany, omtrent som eg opplever Play, men Nuka er endå lettare å rulle. For meg i alle fall. Sånn til samanlikning. Med jeeeeezzzzeeee kor kaldt.......!


På heimveg - Bondestokksundet frå andre sida.

Kort oppsummert er Pilgrimmen ein kajakk eg godt kan like. Eg er nok litt for tung for den, men ellers hadde eg god nok plass i cockpit både til bein og stuss. Sjølv om det gikk lettare å komme seg ut og inn av kajakken etterkvart, ville eg nok godt for lang cockpit sjølv. Det har noko med å gi seg sjølv litt ekstra sikkerheitsmargin når det kjem til eigenredning. Det er ein utruleg lettsvingt kajakk, den er relativt lite vindpåverka med meg oppi (ligg litt djupt i sjøen og det hjelper nok), den er enkel å rulle, og sjølv om den er kort (480 cm) er den overraskande rask. Raskare enn Romany (det skal no ikkje så mykje til), men eg brukar nok litt meir energi for å halde same farten som i Playen (509 cm). Eg fekk dessverre ikkje prøvd den i mykje bølger, men alt tyder på at den vil gå mjukt i vatnet slik eg likar det.

Konklusjon: Eg må nok prøve både ein NDK Pilgrim Expedition og ein NDK Latitude (endå litt lengre enn Expedition) som nok passar meir til min storleik. Om eg finn nokre å teste då - det er litt langt mellom dei langs vestlandskysten......Lengre kajakk betyr rett nok større fart, men og potensielt meir vindfang og tyngre å manøvrere, og einaste måten å finne ut av det på er å teste sjølv.... Time will show!
 

19. mars 2022

Første padletur i år!

Forrige helg fekk eg meg ein fin tur åleine rundt Hatløya. Vinteren og våren har så langt i år blåse vekk, så det har rett og slett vore litt vanskeleg å få seg ein tur. Men no altså vart det.

Sanden er endeleg komme attende på Osnessanden. Fin start berre det!

Hatløya rett forut!

Mot Håkonsholmen.

Denne gongen gjekk eg på utsida av Håkonsholmen. Husa på BØ i det fjerne

Måtte sjå litt i retning havet og. Byholmane rett fram.

Det vart snirkling på yttersida av Hatløya denne gongen. Snøkledte fjell i Herøy i det fjerne.

Eg tok meg tid til å padle innom kvar ei vik denne gongen. Det har eg ikkje gjort før!Mykje fint å sjå. Torvika (eller Torrevieja so det heiter på folkemunne)på andre sida.

Mogeleg teltplass til venstre i bilete. Men litt vrient med store steinar i fjøra....

Halvvegs. Grøneholmen heter visst den faste haldeplassen min (th).

Kaffi og sjokolade vart servert på dekk denne gongen. Eg gadd ikkje gå i land.

Handelsstaden på Borgarøya er alltid like fin å komme til.

På heimveg. Gløtt utover i retning Flø

Ulsteinvik!

Det vart ein nydeleg tur i flott vær. Rett nok skya det til undervegs, men så lenge det ikkje bles er eg i grunn nøgd. Det som ikkje var så bra var at eg miste pakninga rundt utløysarknappen på det vanntette kamera mitt. Den berre losna sånn heilt utan forvarsel.....Men turen vart fin sjølvom altså!