Trolltinden (1347 moh)

Far har tatt ungane med på koietur i lag med ein heil haug andre fedre og barn, det er palmehelg, gode meldingar og eg tek straka vegen til Sunndalsøra. Her skal det tinderanglast!

Laurdagen startar gneistrande kald. Ann, Trygve og eg kjøyrer til Jordalsgrend og vidare oppover ein heller tvilsom, islagd veg. Trygve sit bak og kjem med oppmuntrande kommentarar, Ann tviheld i rattet og fokuserer på vegen, og eg håper vi kjem langt nok opp slik at vi sparer høgdemetrer. Og det gjer vi!

Fjellskia får fellar på og vi set kursen oppover mot Trolltind. Stigninga er jamn og grei. Litt på kanten reint kondismessig, men det er berre å ta det med ro og gå sikk sakk oppover. Trygve viser veg. Pause når vi har nådd opp i Trollbotn. Eg tek gruppebilde medan dei to andre diskuterer høgt ikring konflikten mellom Israel/Palestina. Kranglefantane vert på ingen måte einige, og vi fortsett i staden oppover.

Og så kan vi brått sjå sjølvaste Trolltinden. Sååååå bratt ja.......det hadde eg ikkje rekna med...... "Neida, vi tek av oss skia og går det siste stykket til fots", forsøker Ann å roe meg med. "Det går så fint så". På veg bort til foten av toppen tenkjer eg at dette - dette vert eit blodslit.....

Utruleg nok gjekk det heilt greitt. Ein fot framfor den andre- eit steg av gongen. Ikkje sjå for mykje ut til sidene eller bakover igjen, berre sjå på trinna i snøen der eg skal sette foten. Sakte og konsentrert. Og så når eg toppen! Her er det utsikt over heile verda- nesten. Og verdt alt slitet- Juhuuuuu!

Eg er høg på meistringsfølelse og utsikt heilt til eg innser at eg skal same vegen ned att....Ned frå sjølve tinden er den minste utfordringa.... Snøen har fokka seg, det er gjennomslagsføre og ploging er umogeleg, eg har ikkje randoneé og det er sikkert 14 år sidan eg sist kjøyrde net ei bratt fjellside på fjellski......

Kortversjonen er at eg kom meg ned. Heil og fin, utan beinbrot eller andre skader. Til slutt.

Takk for ein utruleg fin tur, og tolmod med meg i bakkane ned att :)

Foto: Trygve

Småheiane

Jeg har lenge sett meg ut Frostatind som et høvelig turmål som passer både for små og store. Idag var det brukbart vær,Frostatind var målet og avtalen var at blir det for lang for små bein, stopper vi før.

Ved parkeringsplassen oppe ved Storsætra var det dags for smøring- vanskelig siden det er våt, kram snø. Vi (dvs. jeg) går for litt universalklister midt på. Bakglatt- ungene vil ha mer feste. De får en dose til. Skia lugger.....Javel, vi har i det minste feste og fortsetter videre til vi er kommet opp de første bakkene med oppkjørte løyper. Så bærer det avgårde utenfor opptråkket spor. Her var ikke snøen våt lenger, men tørr. Og kladdene under skia når uante høyder. Vi finner ut at det tross alt er bedre å gå med litt kladder under skia, enn å ha  det bakglatt oppover alle bakken, og labber i vei videre.

Minsta holder godt tempo oppover. Nå ser vi nesten Frostatind, men vinden har økt på og det er skikkelig surt. "Her er det nordpol", mener minsta og sikter til været. Vi går bort til varden på Småheiane, og bestemmer oss for å snu. Vi skal tross alt kose oss. Det værste klisset under skia fjernes før vi renner ned igjen et lite stykke og finner ei stor furu vi raster under.

Resten av nedturen går som en lek, og konklusjonen til minsta er at neste gang, ja da skal vi på toppen av Frostatind. Så lenge det ikke blåser!

Tilbake til hverdagen.....

Vinterferie

Mor har fått ladet batteriene til sjøs- nå er det siste helg i vinterferien og ungene må vel få sitt. Det er såvidt det er snø nok til en skikkelig skitur, men det holder. Litt seint oppe, men sekken pakkes og mor og minsta gleder seg stort til å prøve hvert sitt splitter nye par med ski. Ikke nok med at skia er nye, men mor har til og med gått over til BC-bindinger og ditto sko. Beksømskoa med "vanlig" rottefellabindinger har gjort sitt etter 25-års lang og tro tjeneste. Nye tider-nytt utstyr!

Skia får et tjukt lag med blå extra, det fester akkurat nok. Men minsta har ikke gått på ski på en stund og er ikke overbevist om at nyskia fungerer slik de skal. Tolmodigheten til både mor og minstemann blir testet til det ytterste og storesøster synes det er kjeeeeedelig å måtte vente hele tiden. Men det går seg til etterhvert, og sjokolade og kakao kan nytes i fred og ro oppe på Rellingsetra.

Neste dag blir resten av gjengen med også, og i dag kommer vi oss avgårde mens det ennå er sol. Av en eller annen grunn får pipa til minstemann ei anna låt så snart far er med, og i dag fyker hun avgårde og viser villig vekk hvor flink hun er blitt siden i går..... Jeg nytter høvet og prøver å ta noen fine bilder under vegs. Og blir fragått!!????
 Nyskia virka visst godt likevel ja.......

Om det nye utstyret svarte til forventningene? Tja – det skal vel noe til å slå et par godt inngåtte sko sånn med det første. Vondt i akillesen, litt gnagsår og sko som trykket der de ikke skulle, uvante bindinger osv. Det går seg vel til etterhvert– om jeg nå bare får tatt meg noen turer....

Tok en Jill i dag, med mye stående format :)

Hjertesukk! 

Å fotografere i snø er vanskelig. I allefall i lag med unger på tur somhverken kan stå stille eller vente på fotografen som sliter med å få til de rette

 innstillingene på kamera. Snøen blir enten gul, grønn, grå eller blå, og jeg vil jo

 helst ha den HVIT -uten å miste detaljene....Jeg må forske litt på hvitbalansen når jeg har tid, evtuelt bruke mer tid på etterbehandling.Enn så lenge blir snøen litt sånn der ubestemmelig...

Egotrip til Kjeldsund

Eg har stelt sjuk mann og sjuke ungar dei siste to vekene og er passeleg lei. Dessutan er det vinterferie. Mildrid hadde og behov for å slippe heimafrå nokre timar så då avtalte vi ei kort ettermiddagsøkt. Som vanleg er med familie var det eit eller anna som skar seg, så det vart ikkje noko padling likevel. «Eg og gubben har no fri i morgon då....» freista Mildrid. Det hadde i grunn ikkje eg, men etter ein kjapp konsultasjon med heimefronten, yr.no og SFO var det opp og avgjort.
Minsta fekk ikkje lov å være heime likevel – mor skal padle!

For variasjonen si skuld vart det Kjeldsund i dag. Kjeldsund er eit lite, men idyllisk område å padle i. Her kan ein snirkle seg rundt nær sagt i det endelause utan å ta same ruta to gonger. Eg har ikkje det minste aning om kor langt vi padla, men vi klarte no å slå ihjel 3,5 time inkludert 40 minutt mat- og sjokoladepause. Ikkje at det går spesielt fort eller vert særleg langt når ein på død og liv skal padle klin inn i berga og teste diverse svingteknikkar, eller ta bilde av alt som kryp og går, men eit lite stykke vart det nok.
Trur eg....

Vi måtte jo sjølvsagt avrunde med ei februarrulle – i allefal vi damene. Ålesund havn kunne melde om +5 i sjøen, men Kjeldsund ligg litt skjerma til, vatnet er grunt og det har vore kaldt i lange tider no. Ørsmå flak av issørpe vart dessutan observert på turen, så mykje over +4 var det nok ikkje...Og i dag hadde eg bestemt meg for å rulle UTAN maske MED muffar..... Å rulle med muffar sitt langt inne- eg får litt sånn hjelp – eg sitt fast til åra klaustrofobisk følelse. Tenk om eg ikkje får det til og ikkje kjem meg laus att? Dessutan veit eg at det vil kjennast kaldare i fjeset utan maske......

Ok. Resultatet finn du lengre ned på sida. Djup konsentrasjon før rulla, og.......fyttih......!!!! Eg treng vel ikkje seie meir?

Neste rulle er i mars-
mon tru om gradestokken peikar oppover igjen då?