Kunsten å rulle

Eller kunst av rulle. Alt etter som. GoPro er fin til sitt bruk, med godt lys og fulladet batteri, som forøvrig ikke er så veldig varig. Lyssterkt er det i alle fall ikke. Men av og til slumper det til å bli noen blinkskudd med uventet effekt. Eller Art by Accident om du vil. Dette burde jeg egentlig forske mer på. Rulle med GoPro under dårlige lysforhold altså. Vi får se.

Rulleteknisk var det så som så. Lange dager på jobb foran PC i høst har resultert at skrotten har stivna helt. Ikke er jeg blitt yngre heller. Så jeg fikk ikke til å rulle med åra i armkroken. Klarer ikke vri overkroppen tilstrekkelig. Men kastetrerulla satt som et skudd på begge sider- det var i grunn uventet. Uansett- her følger et knippe bilder som mer viser følelsen jeg har når jeg ruller, heller enn rullene i seg selv. Morsomt?

 

Hvalsafari i Tromsø

Det er vår i landet, men datoen for hvalpadling i november er allerede satt. Mildrid, Lene, Kristin og jeg er alle rede godt i gang med forberedelsene. Dvs. når det kommer til stykket er det vel Lene og Kristin har stått for mesteparten. Jeg må bare tilstå at jeg kom til dekket bord. Kajakk og åre klar på henger, oppredd seng i "kajakkhotellet", ferdig klargjort middag for de neste dagene. Kristin har virkelig stått på for "søringan".

Å finne det beste stedet å leite etter hval, er litt som å spille bingo. Oddsen for å vinne er absolutt tilstede, men hvor i all verden skal man begynne å leite? Ryktebørs, vær og vind blir omhyggelig vurdert før plan for neste dag blir lagt. Bilkjøring på 1-2 timer må påberegnes, og om vi skal være klar på sjøen til det er lyst må logistikken være på plass. Opp i gryotta, matpakkesmøring, pakking av utstyr, kjøre, sjaue utstyr, pakke kajakk, kle på seg og så er vi klar til en lang dag på sjøen. Så er det å se etter kvalblåst- synlig på ca 4 km avstand- padle i retning avtalt sted for så å gjøre helomvending alt etter hvor blåsten er å se. Og sånn gikk nu dagan, for å si det slik.

 Dag 1: Tromvik-Gjøssøy

Å padle i pastell

Vi sjøsetter kajakkene litt innforbi Tromvik med sikte på sundet mellom Gjøssøya og Vengsøya. Skvalpesjø og ukjent farkost. Det går seg til. Lyset er vakkert. Jeg har vært nordpå flere ganger før, også vinterstid, men aldri ute på havet. Det er magisk. Vakre pasteller og blåtoner i alle valører. Når vi nærmer oss Gjøssøysundet ser vi blåst etter knølhval. Først en. Så flere. Vi padler på og er optimistiske, men kvalen forsvinner nordover. Gjøssøya er nå fin uansett, så vi padler litt langsmed på utsida. Treffer på noen spekkhoggere, før vi gjør strandhugg ved ei hytte (eller to?)- sikkert flott å ha et feriested her ute.

Etterpå sikter vi oss inn mot Rognholmen, men hvalen er for langt unna. Så da gidder vi ikke mer. Dessuten er det snart skymt og vi har et stykke tilbake til bilen igjen. Blåtimen her nord er lengre enn hva jeg er vant med, og kl. 14.00 kjennes ut som kl. 17.00. Det er til å bli døgnvill av. En hel dag med skvalpesjø kjennes i skrotten, og jeg er glad når vi i mørket og etter  31 km, endelig kan stige på land igjen. Lite hval, men flott tur for det. Lene sin versjon av dag 1 finner du her.

Dag 2: Landligge

Logistikk er et stikkord for vellykket hvalsafari. Det er tilstrekkelig med mat og hvile også, i allefall for min del. Så når jeg etter frokosten kjenner at jeg er litt uggen etter gårdagen, og at mulig lavtrykk (migrene) er på veg kaster jeg kortene. Hval får være hval- jeg tar en hviledag, og så får jeg heller sørge for at jeg får i meg tilstrekkelig med mat på neste tur. Best for meg, og best for gruppa. Dessuten har jeg jo "Julekveldskrisa" med Trine Lise & Co, å glede meg til på kvelden. Lene sin versjon av hvor og hvordan turen gikk, kan både du og jeg lese om her. Sjøl om jeg jo helst skulle blitt med da.

Dag 3: Kvaløyvågen-Gåsvær

Trangt om plassen

Forventningene til å få se knølhval er jekket ned noen hakk, og Gåsvær blir lagt fram som alternativ til tur dag 3. Der er det nå idyllisk uansett hval eller ikke hval forsikrer Kristin og Lene som har vært der før. Og da blir det sånn. Vi pakker i kajakkene når den ene rib`en etter den andre, full av skulelystene, passerer. Dette lover godt. Vi er ikke de eneste som har trua på Gåsvær i dag. Vi siger utover. Når vi nærmer oss Gåsvær har småbåtene stimlet seg sammen rundt en flokk spekkhoggere som holder på. Gidder vi bort? Nei- det er nok båter der, og spekkhogger har vi sett (i allefall fikk de andre se dagen før), dessuten er det vel på tide med en matbit.

Gåsvær er vakker. Her er hus, en kirkegård og et kapell fra 1941. Kirkegåden er nok eldre om jeg skal dømme etter årstall på gravsteinene. Årstall om fødsel og død. En stille historie om familien som mistet 3 barn med få års mellomrom......Jeg slutter aldri å undres over hvor folk har valgt å bosette seg i dette langstrakte landet og hvor hardt livet må ha vært her ute.

Vi skuer utover havet og observerer blåst av et par knøl. De har et haleheng av småbåter etter seg og stikker klokelig til havs. Vi stikker heller ned i fjæra, tenner opp bål og koser oss. Når vi er utpå igjen har blåtimen kommet. Lyset utover er vakkert mens mørket siger på og siger vi innover. Og dagen har vært flott sjøl uten knøl. Lene sin versjon av dag 3 finner du her

.

Dag 4: Engvika-Sandøya

Endelig hval!

Vi har vel egentlig skjønt det, og i dag tar vi det til etterretning- hvalen er å finne nordover. Ferge blir bestilt og kursen settes mot Engvika. Et par knølhval passerer tett på ferga midtfjords og viser halen. Jepp- dette lukter av fuggel.

Skydekket er lavt, regnbygene går utover, men lyset er bare helt magisk. Jeg forelsker meg i Sørfugløya i det den kommer til syne- trolsk og vakker! Vi sikter vest- og sørover mot Sandvær/Risøy, men gjør en helomvending nordover når vi ser blåst. Mye blåst. Og hoppende knøl. Spekkhoggerflokker. Fiskebåter- og INGEN ANDRE!! Vi padler på og kommer i posisjon. Hvalene jager opp og ned sundet mellom Sandøya og Rebbenesøya. Og vi ligger midt i leia. Hval på alle kanter. Foran, bak, ved siden og under. Jeg skvetter skikkelig til når en knølhval kommer opp på siden av meg 5-10 meter unna og blåser kraftig med et høylytt vooofffff! Adrenalinet pumper i årene og jeg stirrer ned i det enorme blåsehullet. Herregud hvor svært det er! Jeg gjennvinner fatningen og prøver å slappe litt av. Det er artig å se hvordan de samarbeider, at de har full kontroll over hvor vi er til enhver tid, og at en kajakk i grunn er bitteliten i den store sammenhengen. Man kan bli religiøs av mindre. Dette er så verdt å fryse litt og stå opp tidlig for.

Men til og med folk må ha mat. Vi lunsjer og båler i regnet på Sandøya, med hoppende hval rett i glaninga. For en dag. Og for en avslutning på eventyret. Dette området kommer jeg definitivt tilbake til. En gang. Håper jeg. Lene har sjølsagt blogga om dag 4 også.

Hvalsafari ER gøy. Særlig i lag med en så flott gjeng. Og fire dager går fryktelig fort. Ja-det er slitsomt å stå opp 05.30 på morran og ha fullt trøkk på logistikken før man egentlig er helt våken, og det er klart jeg kjenner det i skrotten etter en hel dag på sjøen. Men det er verdt det. Minnerike dager i lag med gode venner, og nye venner er kommet til. Neste november kommer silda og hvalen heldigvis tilbake- det gjør nok forhåpentligvis vi også.

Takk for flotte dager nordpå- vi sees igjen!

Foto: Bjørn Tore Sørensen

Fra venstre: Lene, Mildrid, Kristin og jeg

P&H Cetus LV

En høyst subjektiv vurdering

En god opplevelse blir gjerne enda bedre med godt utstyr. Jeg er egentlig på jakt etter en passe rask turkajakk, og Romanyen holder liksom ikke helt tritt. En aktuell kandidat er P&H Cetus LV, og jeg var heldig og fikk lov til å prøve den hos Alfafritid. Båten føles trygg og god, er lettdreven, og jeg hadde god kontakt med skroget. Grei sittekomfort, men det blei litt trangt til føttene med vinterpadlesko på (Str. 41). Gangen i sjøen er fin, men ikke fullt så myk som Skim Differ, som kanskje er den jeg liker gangen best på, av de kajakkene jeg har prøvd så langt. Lengden på Cetus LV er 531 cm,  egentlig en fin lengde til meg vil jeg tro, men det betyr også at det er mer kajakk å snu sammenliknet med Romany som jeg er vant med. Jeg bruker vanligvis litt tid til å venne meg til sånt, så jeg regner i grunn jeg med at det går seg til og den virket slett ikke umulig. Prøvesitting av en MV utgave hos Alf fikk meg på tanken om at dette også er en mulig kanditat. Det kan faktisk være mulig at Cetus MV kan være et bedre valg på lengre turer med tanke på plass til føttene under dekk? Ellers er nok Cetus en kajakk jeg kan lære meg å like. Det var i uansett veldig kjekt å få prøve den under ulike forhold, og over lengre tid. Så hjertelig takk til Alf for lån av kajakk!

Jeg har pratet med Alf på telefonen opp til flere ganger, første gang for 6 år siden tor jeg, men har aldri hatt gleden av å treffe ham personlig. Derfor var det utrolig kjekt å kunne stikke innom butikken og endelig få hilse på. Og for ei sjappe! Planen var egentlig kaffi og padleprat, men når man slipper løs en unge i godtebutikken osv......Anyway-hyggelig var det i alle fall, og slett ikke umulig at jeg stikker innom neste gang også.

Teknikkurs med Gloppen Padleklubb

Mildrid har vorten hanka inn av Gloppen Padleklubb til å halde teknikkurs, og eg har fått lov til å dingle med. Og ettersom det alltid er kjekt å halde kurs med Mildrid og Glopperane er hyggelege folk, burde dette verte ei bra helg. Men Gloppenfjorden byr kanskje ikkje på dei heilt store utfordringane, så Mildrid har like godt inviterte gjengen opp til Ulsteinvik med Borgarøya som base.

Borgarøya er ein gamal handelsstad like utforbi Ulsteinvik med historie heilt tilbake til 1600-talet. Borgarar frå Bergen som hadde løyst "borgarbrev" (og som gav dei rett til å drive handel), slo seg ned her og er opphavet til namnet. Borgarøya låg sentralt til ved den gamle skipsleia mellom Bergen og Trondheim, og handelsmennene hadde varelager her. På det meste var det 17 bygningar på øya. Fram mot 1880-åra var det stor aktivitet her, men etter det overtok Ulsteinvik mykje av handelen og aktiviteten på Borgarøya avtok. Det gamle hovedhuset som står att, er frå 1700-talet. Etter 1920 var huset nytta til bustad, og frå 1983 og fram til i dag er det Ulsteinvik Kommune som har tatt vare på, restaurert og driv staden. Og no i helga hadde Mildrid leigd huset slik at vi kunne ha ein stad å ete og varme oss, men pga nokre reglar om brann og slikt eg burde kjenne til, men som eg ikkje gjer, måtte vi altså bu i telt.

Fredag ettermiddag dro Mildrid og eg ut til Borgarøya, rigga til telta våre og sjekka ut om alt var i orden før vi la i veg attende til Osnessanden i skymninga. På stranda var gjengen i full gang med pakking av kajakk når vi kom. Det er ikkje alltid like greitt å få alt inn i kajakken når ein ikkje har prøvd på det før, så noko havna på dekk. Ganske mykje faktisk. Og der fikk det lov å være utan at vi sa noko om det. Det er no greitt med alt ein erfarer sjølv først....

Det er mørkt når gjengen er klare, og det bles litt utpå. Sjølv om det berre er vel 2 km å padle, tek vi ingen sjansar og lagar til to tauelag. Då risikerer vi ikkje at nokon vert hengande etter aleine i mørkret, dessutan er det mykje lettare å halde kursen slik. Og ikkje minst kjennes det tryggare for alle partar. Konsekvens og risiko er vel gjennomtenkt. Mildrid og eg er er lommekjent her ute, og skulle det mot alle odds gå riktig gale med alle i vatn samstundes ville vi reke på land innen rimlig tid, dessutan er alle godt utstyrt med tørrdrakt, kledd etter årstida, og alle kan eigen- og kammeratreding frå før. Og om vi hadde vore bitte litt i tvil om dette var i overkant, hadde vi berre venta med å fare utover til neste dag.

Padling i mørkret er faktisk ganske kjekt! Det er rett nok tungt å padle i sidevind,men bølgene er greie. Og det er kjekt å kjenne på kor trygt eg opplever at det er samanlikna med første gong eg var ute i mørkret. Vel i land på Borgarøya er det kveldskos og sosialt før vi stupet ut i kvart vårt telt.

Neste dag er det regn og vind som meldt. Perfekte teknikkforhald mao (bortsett frå regnet då....) Først er det terping på svingteknikkar og kanting- noko eg kjenner eg har innmari godt av. Så må vi ut og smake litt på vind og bølger. Og erfaringa frå gårdagen er at det er mykje lettare å manøvrere kajakkane utan alt stæsjet på dekk. Og så avsluttar vi dagen med å bruke tauing i samband med kameratredning i vind for å hindre at ein driv inn i fjellveggen. Resten av ettermiddagen og kvelden nyttar vi sjølsagt til kajakkprat. Kva har vi lært, kva bør vi tenkje på, kajakkskrøner og mykje meir. Det er utruleg effektivt å bu i lag på eit slikt kurs. Det gir høve til å rekke over mykje meir enn om vi fer til kvar vår kant når kursdagen er slutt.

Regnværet og vinden fortsett med å halde fram utover kvelden og natta, og neste dag skrur værgudane opp forhalda eindå eit hakk. Det regnar, bles og haglar om kvarandre. Men ikkje ein einaste av deltakarane syt eller klagar fordiom. Etter litt diskusjon i gruppa om korleis få ein sjaber deltakar tilbake til sivilisasjonen vert dei til slutt einige om ei løysing. Vi tauar oss inn att til Osnessanden (bortsett frå Mildrid og eg då) i den vakraste haglskuren nokon sinne, og kjem oss på land like før vinden aukar på til nummeret før utrivelig. Då er det like greitt å sette seg i le bak eit naust og lunsje til han får rast frå seg litt. Når vi er komme ut på vatnet att har vinden spakna til type morosamt med fine bølger å leike seg i. Det er kjekt å øve seg på kanting og sving i bølger, kamerat og eskimoredning pluss at eg fikk testet rulla. Den satt no ikkje, så Romanyen lever farlig for tida. Eg likar nemleg Avoceten til Mildrid betre og betre for kvar gong eg prøver, og den er lettare for meg å rulle....

Mykje vær til tross- det vart ei flott kurshelg likevel, og mykje trivelige folk. Takk for laget og takk til Mildrid for at eg fekk lov til å henge med!