Damenes aften

Lene og jeg begynner å få dreis på fredagene. Kjapt hjem fra jobb, spise i full fart og så klar for padletur. Lene er litt tufs så jeg foreslår en rolig runde rundt Giske. Lene derimot har sjekket surfevarselet for Alnes...... så da blir det Alnes. Padlekompisene blir varsla, men responsen uteblir. OK- vi får bryne oss på Alnes aleine. Jadda.....

Sol, fin temperatur i sjøen, passe kraft i dønningene og snille forhold. Dette lover bra! Jeg varmer opp med ei rulle i småbåthavna først. Og den sitter som et skudd- yess! For ikke å risikere å ødelegge statistikken lar jeg det bli med den ene og setter kursen utover mot stranda full av sjøltillit.

Bølgene bryter litt langt inne mot steinene på stranda, og i påvente av fallende sjø padler vi sørover langs land og utforsker først. Vi timer det bra og har bortimot perfekte forhold når vi returnerer til stranda. Vi kaster oss ut i det og huhei hvor det går. Helt rundt faktisk.........Men hva gjør vel det når det bare er å rulle seg opp igjen!!!!!!? Denne har jeg ventet på lenge- årets surfehøydare for min del, helt klart. Vi holder på ei lita stund (Lene er tross alt tufs...) og fanger noen fine surf. Deilig å kjenner adrenalinet bruse og at vi behersker forholdene.

Det lir mot kveld, solen strør om seg med gull og vi sukker henført. For en kveld, for noen surf og for en vakker solnedgang! Oh lykke- det er ikke mye som slår slike stunder. Ingen av oss måtte ut av kajakken, begge rullet seg opp igjen og vi klarte oss helt fint uten padlekompisene som moralsk støtte og backup sånn i tilfelle...... Vi padler tilbake sukker og gliser, utrolig fornøyde med oss selv, strør om oss med superlativer  av typen "aiaiai", "jadda, jadda" og andre mer eller mindre gode forsøk på å beskrive lykkerusen.

Men akkurat det er nesten umulig. Det MÅ oppleves.