Rekovalesenspadling rundt Giske- atter en gang

Når lysten til å havpadling er større enn evnen er Giske svaret. Giske er fin på den måten at man kan komme seg på land hvor som helst, når som helst. Og det er jo greitt når man ikke helt er trygg på om man orker å padle rundt.

Ragnhild og jeg starter så kjekt i bare stillongsen. Litt for varm med 20+ og tørrdrakt. En stund i alle fall. Men det friskner litt til så vi tar en teknisk stopp ved Øydegardshamna, så jeg får trekke på meg tørrdrakten. Lurt- for i det vi runder Kvalneset går det hvitt utpå. Med litt skrekkblandet fryd gir jeg meg i kast med bølgene og paddemark, vel vitende om at jeg fremdeles ER rusten og at jeg padler greenlanderen. Og at det er et stykke før vi er forbi området med grunner og stein.

Men det går helst bra. Teknikken sitter i ryggmargen, og selv om jeg får hjertet i halsen når sjøen slår over kajakken fra siden, går det jo bra likevel. Men nerver til å ta bilder fra dette strekket har jeg ikke. Og Ragnhild får beskjed om at hun bare må prate, men jeg jeg har altså nok med å konsentrere meg om å holde balansen om jeg ikke skal svare også. SÅ avansert har jeg ikke blitt ennå!

Når vi kommer til småbåthavna på sørsida er vi i le for vinden, og det er bare sjarmøretappen igjen. Fint å avslutte med rolige forhold. Og fint å kjenne at gleden over padling er på tur tilbake. Og at kneet blir bedre fra dag til dag.