Etter å ha rulla og tulla i Greenlanderen siste tida var det på tide å dra fram gromguten igjen. Brukbare meldinger, dog litt vind, men Lene og jeg er klar for å kjenne litt på bølgene igjen. Vi forlater Blimsanden og er ved godt mot. Rotete sjø og det bryter godt ved brottene utover.
Vi begynner å bli kjent i området og har sånn noenlunde kontroll. Vi padler fra holme til holme, drister oss i mellom og det går helt greitt. Kjekt å kjenne på bølgene igjen og kjekt å se at vi mestrer det ALEINE uten "gutan". Padlepoeng notert. Det er uvant å sitte i froskestilling med beina igjen, og jeg sliter med at høyre foten dormer bort, men det byr ikke på problemer utover at det er ubehagelig.
Tid for pause. Vi har blitt gode på å finne teltplasser i le for vinden, men vi er jammen gode på å finne gode ilandstigingsplasser også, sånn midt mellom alle brotta!! Nytt poeng. Lene overrasker med bursdagsgave- stas. Så sitter vi der i kveldssola, oppdaterer hverandre på hva som har skjedd i ferien, nyter utsikten og er vel fornøyde med oss sjøl.
En ungsel holder oss med selskap i det vi skal legge utpå igjen. Lukter og kikker. Hvem er dere? Lav kveldsol og nydelig innover igjen. Kitere som leker seg i bølgene inne ved Blimsanden. Det hele kunne blitt en akk så vakker avslutning på en fabelaktig tur, med en elegant ilandstigning i solnedgangen. Om den forbannede foten ikke hadde sovnet. Og jeg hadde tatt meg litt bedre tid........Det endte med et brak og eine grausame verbale salbe. En mindre elegant ilandstigning skal du leite lenge etter. Ødelagt kne og minuspoeng i fleng. At det går an!!
Nå sitter jeg her og blogger, med hovent og vondt kne og synes innmari synd på meg selv. Men i fall jeg skal dra lærdom av gårdagens ulykksalige hendelse (det sitter litt langt inne i dag, skal innrømme det), må det være at det er tryggere ute på bøljan blå enn inne på stranda. Helt sant! Neste gang nekter jeg å gå ut av kajakken.
