Med en liten familie spredt ut over det ganske land, har vi bestemt oss for å selge vårt barndoms paradis på fjellet. Det er ikke en stor, fjong hytte i nærheten av et skianlegg, men et bittelite krypinn langt fra bilvei, og med en utedass som er i ferd med å gå ned i knestående. Her har jeg tilbragt store deler av barndommen. Helger og ferier, mer eller mindre frivillig. Men alltid med glede når jeg først var kommet frem. I sol, ruskevær, innesnødd og oversvømt. Sammen med familien eller rett og slett alene ettersom jeg vokste til. Her fikk jeg lov til å bare være meg. Ikke måtte passe inn. Pusle rundt hytteveggen. Gå turer. Legge kabal. Høre på Radioteateret: "God aften, mitt navn er Cox. Paul Cox". Etter hvert innså faderen at TV måtte til om husfreden skulle vedvare.
Jeg er blitt en racer til å måke snø på grunn av Hytta. Første mann frem må måke og jeg var stort sett først. Med en snødybde på 2-3 meter på flat mark sier det seg selv at det blir mye måking gjennom en hel vinter der vinden fort fyller igjen det man har brukt en time på å fjerne. Måking ned til hyttedøra. Måking ned til dodøra. Måking ned til vedskjuldøra. Og måking ned til isen på dammen sånn at faderen kunne borre et hull så vi slapp å smelte snø. Men noen ganger var dammen bunnfrosset, så da måtte vi til med snøsmelting likevel. En gang snødde vi til og med inne. Da lempet faderen meg ut gjennom stuevinduet som var den eneste åpningen fri for snø, og jeg den eneste som var var liten nok til å komme meg gjennom, men stor nok til å gjøre nytte for meg. Så da var det til med å grave frem døra slik at de andre kunne komme seg ut også. Jeg må ha vært en 10-12 år den gang tror jeg. Så jo- måke kan jeg. Fine trappetrinn i snøen lager jeg og.
Badeland var ikke oppfunnet på den tiden, men på Hytta hadde jeg mitt eget. Elv over svaberg med små kulper på rekke og rad. År om annet kunne vannet i elva bli lunkent av å renne over solvarme svaberg. Eller skarv som vi kaller det- svaberg er liksom mer ved sjøen. Men jeg badet nå uansett vanntemperatur og klarte ikke alltid vente til all snøen var smeltet rundt dammen ved Hytta.
Minnene dukker opp ettersom ryddingen skrider frem. Etterhvert kommer barna mine opp også, slik at jeg får vist frem herligheten. Hytta gjør ikke videre inntrykk, til det er de vokst opp med en helt annen standard enn meg. Men de synes det er flott å se likevel. I dagene som kommer koser vi oss. Vi tar et kaldt bad i favorittbadekulpen, går opp til Værmulen og Skjelviksutsikten og ser hvordan Folgefonna brer seg som en hvit kappe på fjellene over fjorden på andre siden. Favoritturen framfor noen. Jeg må selvfølgelig vise frem Bersåvatnet også, og forteller om all fisken vi har fått på garn her oppe, og hvor skiløypa går om vinteren.
Jeg er blitt en racer til å måke snø på grunn av Hytta. Første mann frem må måke og jeg var stort sett først. Med en snødybde på 2-3 meter på flat mark sier det seg selv at det blir mye måking gjennom en hel vinter der vinden fort fyller igjen det man har brukt en time på å fjerne. Måking ned til hyttedøra. Måking ned til dodøra. Måking ned til vedskjuldøra. Og måking ned til isen på dammen sånn at faderen kunne borre et hull så vi slapp å smelte snø. Men noen ganger var dammen bunnfrosset, så da måtte vi til med snøsmelting likevel. En gang snødde vi til og med inne. Da lempet faderen meg ut gjennom stuevinduet som var den eneste åpningen fri for snø, og jeg den eneste som var var liten nok til å komme meg gjennom, men stor nok til å gjøre nytte for meg. Så da var det til med å grave frem døra slik at de andre kunne komme seg ut også. Jeg må ha vært en 10-12 år den gang tror jeg. Så jo- måke kan jeg. Fine trappetrinn i snøen lager jeg og.
Badeland var ikke oppfunnet på den tiden, men på Hytta hadde jeg mitt eget. Elv over svaberg med små kulper på rekke og rad. År om annet kunne vannet i elva bli lunkent av å renne over solvarme svaberg. Eller skarv som vi kaller det- svaberg er liksom mer ved sjøen. Men jeg badet nå uansett vanntemperatur og klarte ikke alltid vente til all snøen var smeltet rundt dammen ved Hytta.
Minnene dukker opp ettersom ryddingen skrider frem. Etterhvert kommer barna mine opp også, slik at jeg får vist frem herligheten. Hytta gjør ikke videre inntrykk, til det er de vokst opp med en helt annen standard enn meg. Men de synes det er flott å se likevel. I dagene som kommer koser vi oss. Vi tar et kaldt bad i favorittbadekulpen, går opp til Værmulen og Skjelviksutsikten og ser hvordan Folgefonna brer seg som en hvit kappe på fjellene over fjorden på andre siden. Favoritturen framfor noen. Jeg må selvfølgelig vise frem Bersåvatnet også, og forteller om all fisken vi har fått på garn her oppe, og hvor skiløypa går om vinteren.
Men nå er altså tiden kommet for å ta farvel med bardommens paradis. Vi har ryddet, vasket og kastet i flere dager. Noen få ting tar vi vare på- som 1.premien jeg fikk i et skirenn som 5-åring. Jeg ante ikke en gang at jeg deltok......Men den gamle Amerikagyngestolen får stå. Den er ikke verdt å få kink i ryggen av. Det er vemodig, men godt endelig å få tatt en beslutning. Mest sansynlig vil ikke Hytta overleve overgang til ny eier. Til det er dagens krav til hytte blitt for store. Men uansett vil minnene være der. Et sted i mitt hjerte. For alltid.
Takk for alt!
♥
